Den stygge stesøsteren: En feministisk nylesning av Askepott utfordrer skjønnhetsidealer
Den norske filmen 'Den stygge stesøsteren' gir en urovekkende feministisk vri på det klassiske eventyret om Askepott. Gjennom body horror og samfunnskritikk utfordrer filmen våre forestillinger om skjønnhet og selvverd.
Scene fra 'Den stygge stesøsteren' som viser kontrasten mellom eventyrskjønnhet og brutal virkelighet
En mørk og tankevekkende omtolkning av et kjent eventyr
Den norske filmen 'Den stygge stesøsteren' ('The Ugly Stepsister') presenterer en skarp og urovekkende feministisk nylesning av det klassiske eventyret om Askepott. Denne modige filmen tør å utforske skyggesidene ved samfunnets skjønnhetsidealer på en måte som får Disney-versjonen til å blekne.
Et moderne mareritt om skjønnhetskrav
I sentrum av historien står tenåringen Elvira (Lea Myren), som etter morens giftemål med en velstående enkemann får stesøsteren Agnes (Thea Sofie Loch Næss). Agnes besitter den klassiske eventyrskjønnheten som Elvira mangler.
Når den karismatiske, men toksiske prins Julian (Isac Calmroth) begynner sin søken etter en jomfruelig brud, blir Elviras desperate kamp for å passe inn et grotesk speilbilde av samfunnets umenneskelige skjønnhetskrav.
Kroppslig horror møter samfunnskritikk
Under press fra sin dominerende mor gjennomgår Elvira en brutal 'transformasjon' - en skremmende serie av kirurgiske inngrep som endrer hennes tenner, munn, øyne, nese og kropp. Filmen viser kompromissløst hvordan jakten på skjønnhet kan bli et selvdestruktivt mareritt.
Filmen nekter å skjule at skjønnhet gjør vondt - og at forfall og forretnelse er skjønnhetens sanne ansikt.
Gjennom sin skarpe kritikk av kvinners objektivisering og selv-objektivisering, løfter filmen frem viktige spørsmål om identitet, selvverd og samfunnets skjønnhetstyranni.
Ingrid Ibsen
Samfunnsviter og tidligere universitetslektor, nå skribent og foredragsholder om sosial innovasjon og mangfold.