Det nære Norge: Fra kongehånd til fotballklem

Norge er et annerledes land. Det ser vi i små, varme øyeblikk: en fotballtrener som legger hånden på kongens skulder, en prinsesse som klemmer en halvnaken spiller i garderoben, og ingen som reagerer på plast-sandaler på Slottet. Dette er ikke bare symboler på en særegen kultur, men speilbilder av en samfunnsstruktur preget av likhet, nærhet og fellesskap.

Hva gjør Norge så annerledes?

Rolf Jacobsens dikt «Anderledeslandet» fanger essensen: «Så bukker vi ikke så dypt som naboene, det er for bratt her.» Dette handler ikke bare om geografi, men om en dyp kulturell motstand mot hierarkier. Da landslagstrener Ståle Solbakken la hånden på kong Haralds skulder under fotball-VM, ble bildet ikonisk. Det minner om et annet historisk bilde: Einar Gerhardsen som tok imot kong Haakon på Honnørbrygga i 1945. Begge bildene symboliserer norsk selvstendighet og en unik relasjon mellom folk og konge.

Prinsesse Ingrid Alexandra som klemmer Erling Braut Haaland i garderoben etter seieren mot Brasil, står i sterk kontrast til spanske kong Felipe, som klemte sine døtre i TV-stua langt fra folkemengden. I Norge er nærheten naturlig, ikke planlagt.

Hvordan henger nærhet og velferd sammen?

Simon Kelner, tidligere sjefredaktør i The Independent, skriver om «the kindness rule behind Norwegians happiness and success». Men vennlighet alene varer ikke uten en vennlig samfunnsstruktur. Det handler om en noenlunde rettferdig fordeling av makt og penger – velferdsstaten og folkestyret.

CNNs Don Riddle peker på at eliteprogram for unge i idretten er utenkelige i Norge: «I et samfunn preget av høy grad av likhet, der rikdom og ressurser er jevnt fordelt, finnes ingen hindre innen idretten. Ingen blir priset ut av deltakelse.» Dette er kjernen i den norske annerledesheten.

Hva ligger bak Norges suksess?

Bak den jevne fordelingen av ressurser står framsynte politikere. Statsmenn som forhandlet fram norsk kontinentalsokkel med tilhørende rettigheter til petroleum og mineraler. Som sikret grenselinjer og fiskerettigheter. Som innførte konsesjonslover og bestemte at naturressursene skal eies av nordmenn i fellesskap. Og som lot folket stemme over EU-medlemskap i 1972 og 1994 – begge ganger valgte et flertall å beholde folkestyret framfor å avgi suverenitet til Brussel.

Folkestyre eller elitestyre?

Kjell Magne Bondevik, tidligere KrF-leder, antyder at han er «30-40 prosent for folkestyret» og «60-70 prosent for elitestyret». Men dette er et grunnleggende veivalg: enten beholder vi krona og en nasjonal økonomisk politikk, eller vi går over til euro og EUs monetære union. Det er et enten-eller-valg, ikke et prosentvalg. For mange handler det om å bevare den nærheten som fotballgutta og kongefamilien speiler – nærheten til hverandre, til beslutningene, til velferd og muligheter.

Hvordan kan vi ta vare på det nære Norge?

Uavhengig av om vi er EU-tilhengere eller motstandere, bør vi hegne om denne annerledesheten. Det er et land der det meste er nært. En nærhet vi må verne om etter beste skjønn.

Ofte stilte spørsmål

Hva er det typisk norske ifølge artikkelen?

Det typisk norske er en kultur preget av likhet, nærhet og motstand mot hierarkier, speilet i relasjoner mellom kongefamilien og vanlige folk, samt i en velferdsstat som sikrer rettferdig fordeling av ressurser.

Hvorfor er eliteprogram i idretten utenkelige i Norge?

Ifølge CNN-journalist Don Riddle er Norge et svært egalitært samfunn der rikdom og ressurser er jevnt fordelt. Det finnes ingen økonomiske hindre for deltakelse i idrett, noe som gjør eliteprogram unødvendige.

Hva er forskjellen mellom norsk og spansk kongelig nærhet?

I Norge er nærheten spontan og uformell, som prinsesse Ingrid Alexandra som klemmer en spiller i garderoben. I Spania er kongefamilien mer distansert, som kong Felipe som klemmer sine døtre i TV-stua langt fra folkemengden.

Hvorfor valgte Norge å stå utenfor EU?

I folkeavstemningene i 1972 og 1994 valgte et flertall av nordmenn å beholde folkestyret og nasjonal suverenitet, framfor å avgi beslutningsmyndighet til EU. Dette handler om å bevare nærhet til beslutningene og kontroll over egne ressurser.