Da Anja Susana Jarquin-Myre begynte på veterinærstudiet ved NMBU Veterinærhøgskolen i fjor, trodde hun at hun skulle lære å ta vare på dyr. I stedet ble hun møtt med et hemmelig innvielsesritual der nyankomne studenter ble slått med oksepeniser, tvunget til å kose med døde grisehoder og organer, og kommandert til å krype og knele for eldre studenter. Opplevelsen var så sjokkerende at hun valgte å avbryte utdanningen.
Nå tar hun et oppgjør med det hun kaller en uetisk tradisjon, og stiller spørsmål ved om dette er de rette holdningene for Norges fremtidige veterinærer.
Hva skjedde under larvelaget?
Larvelaget er en tradisjon ved Veterinærhøgskolen som har pågått i over 60 år. Det er en overgangsrite der førsteårsstudentene, kalt larvene, blir tatt imot av sisteårsstudentene, kandidatene. Ritualet foregår i en skog like ved universitetet, der det er satt opp ulike stasjoner med oppgaver.
Jarquin-Myre forteller at studentene ble delt inn i grupper og tatt med til stasjoner der de blant annet skulle feste halen på eselet med en ekte kuhale, identifisere organer ved å stikke hånden ned i bøtter, og bli kommandert til å løpe, krype og knele. En sisteårsstudent slo etter dem med en oksepenis hvis de ikke fulgte kommandoene.
Det var jo en ekstrem dystopi. Femteårsstudentene vil jo at man skal ha veldig respekt for dem. Vi måtte stå og knele for dem og alt det der. Det er et skikkelig innbilt hierarki, sier Jarquin-Myre.
Hun understreker at hun var edru under hele opplegget, og at hun opplevde situasjonen som svært ubehagelig, selv om andre studenter så ut til å ha det gøy med alkohol.
Hvorfor er dette et etisk problem?
For Jarquin-Myre handler kritikken ikke bare om personlig ubehag. Hun mener tradisjonen strider mot kjernen i veterinæryrket: respekt for dyr.
Det er veterinærene som har hovedansvaret i samfunnet for å passe på at dyret har det bra, og så er det de som latterliggjør dyrene på et så grovt vis fordi det er gøy tradisjon, sier hun.
Hun trekker en parallell til medisinstudiet: Tenk om studenter på medisinstudiet hadde tatt hoder på pasienter og lagt dem ut i en skog, og slått studenter med menneskebein. Det er jo helt absurd.
Hun minner også om at det biologiske materialet som ble brukt, stammer fra levende vesener. Dette har vært noen sine dyr. Det er en bonde som har hatt ansvaret for disse dyrene. Det er ikke bare plastikk.
Hva sier universitetet?
Dekan Ane Nødtvedt ved Veterinærhøgskolen sier at hun først og fremst synes det er leit at en student har hatt en dårlig opplevelse. Hun understreker at døra er åpen for samtaler, og at de håper hun ikke slutter på studiet.
Når respekt og erfaring formes, så skjer det noen ganger feil. Noen ganger går galgenhumoren for langt, men det betyr ikke at hendelser på en fest er førende for en hel yrkesgruppe, skriver Nødtvedt i en e-post.
Hun forsvarer tradisjonen som en overgangsrite, og sier at Larvelaget er én av mange fester og tradisjoner som skaper samhold og et fantastisk studentmiljø. Hun understreker at ingen dyr har kommet til skade, og at det biologiske materialet kommer fra slakterier.
Hva mener studentene som arrangerte ritualet?
Studentene som satt i arrangementskomiteen for fjorårets larvelag, bekrefter hendelsene, men mener rammene var trygge. De skriver at alle som har gått på Veterinærhøgskolen og deltatt på larvelag har krøpet, knelt og blitt slått etter med oksepenis.
De fremholder at førsteårsstudentene ble informert om at hierarkiet kun er et rollespill, og at de trygt kunne si fra eller avbryte. En egen kosegruppe hadde som eneste oppgave å passe på at de nye studentene ble godt ivaretatt.
Arrangørene beklager at kritikken tas i en landsdekkende avis fremfor internt, og forsvarer de mest omtalte innslagene som en del av en internkultur.
Hva sier Veterinærforeningen?
President i Den Norske Veterinærforeningen, David Persson, sier at tradisjoner er bra, men bør gjennomgå kontinuerlig etisk vurdering. Han understreker at foreningen forutsetter at slike aktiviteter gjennomføres på en måte som ivaretar deltakernes integritet, og er i tråd med de verdiene veterinærprofesjonen står for.
Er det andre som har hatt en positiv opplevelse?
Nationen har vært i kontakt med en annen student som var på samme larvelag. Hun forteller at det var en av de morsomste aktivitetene under fadderuka, og at bruken av dyreorganer var en liten del av arrangementet som hun ikke oppfattet som ugreit. En annen student som har vært med på tidligere larvelag, sier at vedkommende utelukkende har positive minner.
Hva kan vi lære av dette?
Historien til Jarquin-Myre reiser viktige spørsmål om tradisjoner, etikk og inkludering i høyere utdanning. Hvordan kan vi bevare fellesskap og samhold uten å gå på bekostning av enkeltpersoners integritet og verdighet? Og hvordan kan vi sikre at fremtidige veterinærer, som skal ha ansvar for dyrs velferd, utvikler en sunn respekt for alle levende vesener?
Dekan Nødtvedt sier at de vil ta tak i kritikken og vurdere om tradisjonen bør endres. For Jarquin-Myre er det for sent. Hun har valgt å avbryte studiet, og håper at historien hennes kan bidra til at andre slipper å oppleve det samme.