Kinas supermaktposisjon styrket av krigene

Krigene i Ukraina og Iran har paradoksalt nok styrket Kinas posisjon som supermakt, ifølge norske eksperter. Mens verden har vært opptatt av konfliktene, har Beijing relativt sett kommet best ut av begge kriger.

Professor Øystein Tunsjø, leder av Asia-programmet ved Institutt for forsvarsstudier ved Forsvarets høgskole, sier til Nettavisen at Kina er den staten som tjener mest på krigene i Iran og Ukraina. Han peker på at Kina i betydelig grad har støttet Russland og ikke ønsker at Vladimir Putins regime kollapser.

I 2025 utga Tunsjø boka «Kampen om verdensmakten» om rivaliseringen mellom USA og Kina. Her skriver han at Kinas vekst de siste årene har ført til en maktforskyvning verden aldri har sett maken til.

Hvordan har krigene påvirket Kinas maktposisjon?

Etter at Russland innledet full krig mot Ukraina i 2022, har Kina bare styrket sin posisjon som supermakt. Heller ikke situasjonen i Midtøsten etter USA og Israels krig mot Iran har svekket Beijings posisjon. «Relativt sett kommer Kina best ut», mener Tunsjø.

Flere forskere har pekt på Kina og Russlands samarbeid og et felles mål om å «gjøre verden trygg for diktaturer». Samtidig ser vi en økende ubalanse, der Russlands avhengighet av Kina blir stadig tydeligere, særlig når det gjelder militær støtte.

Hva betyr «kontrollert sameksistens» for Russland og Kina?

Et felles mål om å «gjøre verden trygg for diktaturer» har siden 1990-tallet brakt Russland og Kina sammen i «kontrollert sameksistens» og hindret direkte rivalisering mellom stormaktene. Det oppsummerer en gruppe forskere i en rapport fra London School of Economics (LSE) fra mars 2026.

• Forskerne ser et mønster det siste tiåret der Kina og Russland har samarbeidet i Sentral-Asia for bedre å beskytte sine interesser, enten det gjelder uønskede innenrikspolitiske utfordringer eller å sikre at USAs fotavtrykk i regionen holdes på et minimum.
• De beskriver en økende ubalanse der Russland har gått fra å være juniorpartner til å bli helt avhengig av Beijing, blant annet når det gjelder militær støtte, spesielt såkalt flerbruksteknologi.
• Krigen i Ukraina har også økt fokus på dronekrig og styrket Kinas innflytelse, siden de er verdens største produsent av droneteknologi.

En av bidragsyterne til rapporten er Wrenn Yennie Lindgren, seniorforsker og leder for Senter for Asia-forskning ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI).

Finnes det en «autoritær akse» mellom Kina, Russland, Iran og Nord-Korea?

Den britiske historikeren Niall Ferguson peker på Kinas ledende rolle i forhold til både Russland, Iran og Nord-Korea, og mener det går an å se disse fire statene som en «autoritær akse». Tunsjø er imidlertid skeptisk til denne analysen.

«Jeg tviler på at utviklingen de siste 4-5 årene har vært noe særlig koordinert av denne aksen. De har en felles interesse i å svekke USA, EU og Nato, men jeg tror ikke det er slik at de sammen har planlagt for dette», sier Tunsjø om Fergusons analyse, fremsatt i en podcast 6. august.

Er Irans missilprogram i hovedsak kinesisk?

Ferguson har også beskrevet det iranske missilprogrammet som en «i hovedsak kinesisk operasjon», der «all input» til iranske missiler kommer fra Kina. Professor Henrik Stålhane Hiim, kollega av Tunsjø på Institutt for forsvarsstudier, mener dette er overdrevet.

«Iran har importert missilteknologi fra flere land enn Kina. De har selv utviklet egne systemer og videreutviklet systemer de har fått bidrag til fra andre», forklarer Hiim. Han henviser interesserte til nettstedet Missile Threat for mer informasjon om iranske missiler og hvor våpensystemene stammer fra.

Hiim understreker også at det er feil å se Kina som en trofast støttespiller for Iran. «Kina har vært en opportunistisk støttespiller, men ved flere anledninger har de vært villig til å ofre sin støtte til Iran, mot riktig pris», sier han. Som eksempel viser han til at Kina i 1997 avsluttet alt atomsamarbeid med Iran som del av en større deal med USA.

Hvilke andre allierte har Kina i Midtøsten?

Hiim peker på at Kina har flere venner i Midtøsten. «I mange år har Kina hatt et godt forhold til aktørene i Midtøsten. Land som Saudi-Arabia og Emiratene er like viktige for Kina som Iran. De har også hatt et tett forhold til Israel, selv om det er svekket nå», sier han.

Samtidig er det riktig at Kina tidligere har eksportert en god del missilteknologi som har spilt en viktig rolle i oppbyggingen av Irans kapasiteter, særlig på 1980- og 90-tallet og i en viss grad på 2000-tallet.

Får Iran nye kinesiske våpen?

29. juli meldte Reuters at Iran forventes å få en leveranse på 400 Manpads produsert i Kina. Manpads (Man-Portable Air-Defense Systems) er lette, skulderfyrte bakke-til-luft-missiler designet for bruk av infanteri eller små team for å ødelegge lavtflygende fly, helikoptre og droner. Avtalen anslås å ha en verdi på 60 til 70 millioner dollar.

Nyhetsbyrået viser til anonyme kilder. Det kinesiske utenriksdepartementet har avvist opplysningene. USAs president Donald Trump sier ifølge Reuters at han vil bli overrasket hvis det stemmer, siden Kinas leder Xi Jinping har forsikret ham om at Kina ikke ønsker å blande seg inn i Iran-krigen.

«Ja, det er trolig at de også eksporterer en del systemer med kortere rekkevidde nå, som Manpads», sier Hiim til Nettavisen.

Hvordan ser Kina på Iran-krigen?

Hiim mener Kinas ledere i det store og hele ser Iran-krigen som fordelaktig. «Krigen har absolutt noen ulemper for Kina. En god del av Kinas olje kommer gjennom Golfen, men jeg vil hevde at de i det store og hele ser krigen som fordelaktig: amerikanske våpenlagre tømmes og USA taper omdømme. Du kan si at den anti-amerikanske propagandaen nesten skriver seg selv. Det er for eksempel vanskeligere å hevde at amerikanerne nå opprettholder den internasjonale orden», sier han.

Dette reiser viktige spørsmål om hvordan maktbalansen i verden utvikler seg, og hvilke konsekvenser det får for internasjonal politikk og samarbeid i årene som kommer.