Erik Mykland om VM: Etikk, varme og fotballens moral
På Sparebank Norge Arena i Kristiansand leker to menn med en fotball som om de var guttunger på løkka. Erik «Myggen» Myklands (54) gråsprengte skjegg og Bernt Hulskers (48) noe vikende manke vitner om at det er noen år siden de to spilte sammen for Start. På kunstgresset forsøker de å gjenskape «Start-vippen», det fryktede frisparktrekket som klubblegenden Svein «Matta» Mathisen skal ha hentet fra engelsk fotball på 1970-tallet.
Ballen surrer i nettet, selv uten Mathisens karakteristiske bue. Det er en varm og uformell start på en samtale som raskt skal ta oss inn i mer alvorlige og etiske betraktninger om norsk fotballhistorie.
En ny rolle i et nytt verdensmesterskap
I sommer finner Bernt Hulsker og Erik Mykland sammen igjen. Denne gangen som eksperter når Norges herrelandslag skal delta i sitt første verdensmesterskap på 28 år. Før Norge spiller sin første VM-kamp mot Irak neste uke, møtes vi i Kristiansand for å diskutere Norges sjanser, men også de mer komplekse sidene ved eliteidrett. Vi snakker om varmen som møter Haaland, Ødegaard og gjengen, om deltakelsen i VM i 1994 og 1998, og om de etiske dilemmaene som oppstår når individets frihet kolliderer med kollektivets regler.
Når Dagbladets bobilpatrulje og Hulsker tar med Mykland til Bertesbukta, møtes vi av en sørlandsidyll, men også av kalde kast fra sjøen. Det står i sterk kontrast til de over 30 varmegradene i amerikanske Greensboro, hvor Ståle Solbakkens menn forbereder seg.
Varmen som et spørsmål om helse og etikk
For mange nordmenn er det slitsomt nok å ligge på en solseng i Syden. Skal du spurte et titalls ganger i løpet av 90 minutter i tillegg, kan det knekke selv toppidrettsutøvere. Mykland beskriver utfordringene med å spille i amerikansk sommervarme med stor tydelighet.
Varmen er én ting, men luftfuktigheten skaper en vegg som slår deg midt i trynet. Etter fem minutter er du helt ødelagt i kjeften. Det er et enormt påkjenning for kroppen, sier «Myggen».
Likevel ser han en viktig og positiv forskjell på dagens lag sammenlignet med «Drillos» mannskap. Den progressive utviklingen i norsk fotball har ført til en mer ballbesittende spillestil, noe som kan gjøre det lettere å håndtere de tøffe forholdene.
Fordelen til Norge nå er at de har en spillestil som er mer ballbesittende. Den gangen spilte vi i 4-5-1-formasjon med lavt press og skulle score på kontringer. Men når du fikk tak i ballen, var du så ferdig at det var vanskelig å kontre. Jeg skal ikke være bortskjemt, men det å havne i et VM-sluttspill for første gang og at det var i USA, var en liten nedtur. Med vår spillestil ville vi sannsynligvis hatt mye større sjanse til å gjøre det bedre i Europa, legger han til.
Toblerone-episoden: Om respekt og delte rom
Mye er skrevet om duoen Henning Berg og Erik Mykland i VM-sammenheng. Langt mindre omtalt er konflikten på spillerhotellet i USA i 1994, en episode som reiser spørsmål om respekt for medmennesker i pressede miljøer. Berg og Mykland var romkamerater, og Mykland måtte ligge nærmest vinduet. På den tida røykte han, og røykingen foregikk ut vinduet. En dag blåste han imidlertid røyken den andre veien, rett mot Berg.
Plutselig så dreit jeg litt i kutymen på rommet, og blåste røyken den andre veien. Det var jo ikke bra, innrømmer han.
Berg vendte ikke det andre kinnet til. Han hentet en stor taxfree-Toblerone og kastet den i ryggen på Mykland. Sjokoladen var tung og hard, og episoden er et slående eksempel på den brakkesjuka som kan oppstå når mennesker stenges inne sammen under ekstremt press. Det var en spontan reaksjon fra min hjerne akkurat der og da, erkjenner Mykland med et smil, men episoden illustrerer hvor viktig det er med gjensidig respekt, selv i stressede situasjoner.
Det etiske dilemmaet på gressmatta
På banen var Mykland en liten gigant på midten. Han så «alt» før det skjedde, og var oppofrende for laget. Dette forklarer hvorfor han utførte det brutale grisetaklet på verdensstjerna Roberto Carlos i 1998. Kampen endte med 2-1 og sluttspillbillett til Norge, men taklingen er et eksempel på de moralske avveielsene idrettsutøvere tvinges til i øyeblikkets hete.
Trommestikkene hans begynte å gå, og jeg tenkte: Hvis jeg ikke gjør noe her nå, så blir det kontring og kanskje scoring. Jeg var aldri i nærheten av ballen, innrømmer Mykland.
I dag ville taklingen gitt rødt kort. Reglene har skjerpet seg for å beskytte spillerne, en utvikling Mykland anser som riktig, selv om han levde farlig den gangen.
I dag får du gult bare du er borti folk. Jeg levde farlig da. Det hadde ikke vært noe stort VM for meg hvis jeg hadde kommet inn etter pause og fått rødt kort, sier 54-åringen.
Hadde «Myggen» blitt sendt av gressmatta i Marseille, ville Kjetil Rekdals ikoniske scoring kanskje aldri funnet sted. Mykland ville blitt syndebukk, noe han allerede var tidligere i mesterskapet.
Jeg var jo syndebukk tidligere i mesterskapet også, så det hadde vært et helvete å få den i tillegg.
Pub-turen og kollektivets ansvar
Kanskje den tyngste refleksjonen gjelder den sagnomsuste byturen under VM i 1998. Sammen med Henning Berg og Jahn Ivar «Mini» Jakobsen dro Mykland på pub for å se fotballkamp. Episoden skapte et mediesirkus, og Mykland ser i dag på hendelsen med en mer moden og etisk bevissthet.
For du reiser som et lag, det er jo et VM-sluttspill. Du skal selvfølgelig følge de reglene som vi er med på å sette opp selv. Det her var ikke heldig, sier Mykland.
Han erkjenner at det fortsatt er sårt for mange, mens andre ser på det som en vittig historie. Selv om det var koselig å sitte sammen og prate utenfor leiren, viser hendelsen hvor lett det er å la øyeblikkets trang til avkobling overskygge ansvaret man har overfor gruppen. Det var noe som ikke er så bra, konkluderer han. Det er en erkjennelse av at selv de største idrettsøyeblikkene ofte er bygget på et fundament av felles regler og gjensidig tillit, noe dagens VM-lag vil bære med seg når de treffer gressmatta i USA.
