SsangYong Rodius: Verdens styggeste bil, eller et glemt praktmirakel?

I bilverdenen finnes det få ting som engasjerer så mye som debatten om hva som er pent og hva som er stygt. Mens noen sverger til strømlinjeformede linjer og elegante kurver, finnes det andre som finner sjarm i det utradisjonelle. Men én bil har klart å samle nesten alle på den ene siden av gjerdet: SsangYong Rodius. Denne bilen, som ble lansert i 2004, har blitt stående som et ikon på kontroversielt bildesign, og har fått hard medfart fra både kritikere og bilentusiaster verden over.

Hva gjorde SsangYong Rodius så kontroversiell?

Da SsangYong presenterte Rodius for første gang, var det ingen som kunne forutse hvilken bølge av reaksjoner den ville skape. Spesielt første generasjon av modellen, produsert mellom 2004 og 2013, ble et yndet mål for spydige kommentarer. Designet ble beskrevet med ord som grotesk og disharmonisk, og selv bilens egen designer hadde en ambisiøs visjon om å gjenskape følelsen av en luksusyacht. Dessverre for designeren ble resultatet heller et eksempel på hvordan gode intensjoner kan gå galt i møte med virkeligheten.

Bilens hekkparti ble spesielt utsatt for kritikk. Det ble sammenlignet med en boks som var limt på resten av karosseriet, og fronten ble beskrevet som tung og underbitt. Det var rett og slett noe som ikke hang sammen, og dette preget hele bilens uttrykk. Det er derfor ikke overraskende at bilen fikk kallenavnet verdens styggeste.

Hvordan ble Rodius mottatt av kritikerne?

Internasjonale medier var ikke sene med å slakte designet. Det britiske bilprogrammet Top Gear sammenlignet bilen med

et uhell i et pub-slagsmål som ble sydd sammen av en blind mann

, mens Daily Telegraph mente at den hadde et utseende

selv en mor ikke kunne elske

. Slike beskrivelser bidro til å sementere bilens rykte som et designmessig feiltrinn, men de overskygget også det faktum at Rodius hadde flere gode egenskaper.

Hva var egentlig bra med SsangYong Rodius?

Under det omdiskuterte ytre skjulte det seg en bil med mange praktiske fordeler. Rodius var nemlig en av de mest fleksible og plassvennlige bilene på markedet. Den kunne leveres som både 7-, 9- og i enkelte markeder 11-seter, og selv med alle setene i bruk var det god plass til bagasje. De fleksible seteløsningene gjorde det mulig å snu den midtre seteraden for å skape en liten salong, noe som var et stort pluss for familier og de som trengte mye plass.

Mekanisk sett var bilen også solid. Motorer og girkasser ble produsert på lisens fra Mercedes-Benz, noe som ga god pålitelighet og få problemer med drivverk. I tillegg hadde Rodius et robust firehjulsdriftsystem med lavgirserie, noe som gjorde den til en utmerket trekkbil for campingvogn eller hestetrailer. Med en pris som var relativt fornuftig for det den tilbød, var den et uslåelig valg for mange, hvis de bare kunne se forbi utseendet.

Hvordan var det å kjøre Rodius?

På veien opplevdes Rodius som tung og noe ufølsom. På motorveien i normal marsjfart var komforten god, men når veien ble smalere og svingene tettere, føltes bilen svampete og upresis. Dette var kanskje ikke bilens største styrke, men for de som prioriterte plass og praktiske løsninger, var dette noe man kunne leve med.

Hvorfor ble Rodius en fiasko i Norge?

På det norske markedet ble SsangYong Rodius en fullkommen salgsmessig fiasko. I perioden fra 2005 til 2010 ble det kun registrert 24 nye biler i Norge. Dette var selvsagt ikke et tall som kunne bære verken importør eller forhandlere, og bilen forsvant derfor raskt fra det norske bilmarkedet. Rodius ble dermed et glemt kapittel, et eksempel på at selv gode egenskaper ikke alltid er nok når designet ikke treffer.

Er det på tide å revurdere Rodius?

I ettertid kan man spørre seg om vi var for harde mot Rodius. Kanskje var det slik at bilen var forut for sin tid, eller kanskje var den rett og slett et offer for en designfilosofi som ikke traff smaken til massene. Uansett står Rodius igjen som et interessant kapittel i bilhistorien, en påminnelse om at skjønnhet ligger i betrakterens øyne, og at det noen ganger er verdt å se forbi overflaten for å finne det som virkelig betyr noe.

For de som vurderte bilen på grunn av plassen, men som ikke helt orket utseendet, var rådet klart: Drit i det - du skal jo sitte inne i bilen, ikke løpe ved siden av og irritere deg over hvor stygg den er! Og kanskje var det nettopp dette som var bilens største problem: at den aldri fikk sjansen til å vise hva den faktisk kunne by på, fordi den dømte seg selv ute med sitt kontroversielle ytre.