Esther Kinsky: Minner fra dypet av et rystet landskap

Utgangspunktet for Esther Kinskys grensesprengende verk, markert som «roman», er en virkelig katastrofe. I 1976 rammet et ødeleggende jordskjelv fjellskrentene helt nordøst i Italia, rett under grensen mot Slovenia. Landsbyer ble jevnet med jorden, mennesker mistet livet. Over det hele ruver fjelltoppen Monte Canin, et stumt vitne til kreftene som ryster vår jordskorpe.

Den tyske oversetteren, poeten og forfatteren Esther Kinsky (f. 1956) nærmer seg denne katastrofen uten å servere oss faktastunge oppslag slik en sakprosabok ville gjort. I stedet vever hun en tekst der landskapet selv blir hovedpersonen, beskrevet i lyrisk og nesten besvergende detalj.

En katalog over det levende og det døde

Alt slags liv folder seg ut i Kinskys prose. Fugler, blomster, dyr, elver og fjellformasjoner registreres med botanisk og geologisk presjon, avbrutt av førstepersonsberetninger fra berørte individer som bare opptrer med fornavn: Anselmo, Lina, Silvia, Toni. Hvert kapittel er utstyrt med små sitater fra historiske og geologiske traktater, og vi får overraskende mye informasjon om ulike bergarter.

En kunne tro at en slik tekst ville invitere til fordypning, til å synke ned i den nøye observasjonens modus forfatteren etablerer. Likevel ble lesningen for meg en underlig opplevelse av å vandre i et skumrende mørke, der målet for ferden stadig virker uklart.

Det er hele tida vanskelig å forstå hva teksten vil, hva forfatterens prosjekt egentlig er, om hun henvender seg til meg som leser eller til evigheten selv. Ved endt lesning har boken imidlertid satt sine merker og åpnet vidstrakte rom for tenkning rundt livets forunderlighet og vår menneskelige skrøpelighet.

Hvem er hvem i katastrofens etterkant?

Kinsky gjør det verken lett for seg selv eller for mottakeren. Teksten, glimrende oversatt av Miriam Lane, har en streng, tysk disiplin over seg. Den katalogiserer og registrerer, men samler seg ikke i noen overgripende fortelling.

Den jobben må leseren gjøre selv. Ta seg tid, la bildene flomme, prøve å se for seg det hun skriver:

«Sletten ligger nesten alltid under dis, slik morenelandskap ofte gjør, et utflytende lysfelt brutt opp her og der av de siste forskjøvne fjelltilløpenes lave, mørke utvekster, som hviler der lik sovende dyr i lyset, men som ikke lenger har noen innvirkning på horisonten.»

Slike avsenderløse beskrivelser av omgivelsene stykkes opp av minner formidlet av folk som var gjenstand for rystelsene. Fortellerne blir ikke beskrevet, har ingen biografiske opplysninger ved seg. De er bare strømmende monologer som ikke knyttes sammen av forfatteren. Jeg finner ikke ut av hvem som er hvem av de fortellende individene, hvor hun har dem fra, hvordan hun har registrert opplysningene deres. Om dette er folk forfatteren bryr seg om, om hun vil at jeg skal bry meg om dem.

Hva er en roman, egentlig?

Hva slags bok er dette? Den kalles roman, men hva er egentlig en roman? Er det et begrep vi bruker om tekster som ikke tar ansvar for seg selv, som nekter å binde seg ved genrekonvensjoner? Slike spørsmål bryter seg stadig inn i lesningen og utfordrer vår forventning om at litteratur skal servere oss en sammenhengende fortelling.

Jeg begynner å slå opp for å finne ut hva slags katastrofe dette egentlig har vært. Jordskjelvet målte 6,5 på Richters skala, og det var det femte verste jordskjelvet som rammet Italia i det tjuende århundre. Det besto av to store skjelv, i mai og september 1976. Tusener av bygninger raste, 990 omkom i det første skjelvet, 150 000 ble hjemløse.

Mennesket som hvem som helst

Men slik statistikk er ikke hva Kinsky vil formidle. Tidshorisonten hennes overskrider selve hendelsen. Det handler om jordklodens beskaffenhet i dypet, om kontinentalplatenes forskyvninger og sammenstøt, og teksten bryr seg ikke om dette bestemte åstedets større geografiske ramme.

Også derfor reduseres menneskene i teksten til bare tale, som om de er en hvem som helst utenfor akkurat de minnene de formidler. Det er en bevisst strategisk posisjonering. I en tid der vi ofte reduserer katastrofeoffer til statistiske tall, til «de hjemløse» eller «de omkomne», utfører Kinsky en motsatt bevegelse. Hun gir dem stemme, men nekter dem biografi. Det blir denne avgrunnsdype fortaptheten hos mennesket overfor jordklodens rumling som stiger fram, og som krever at vi tenker over vår egen sårbarhet.

Gjenreisning som minnearbeid

Helt mot slutten av boka forteller hun om gjenreisningen av katedralen i Venzone, der de sammenraste steinblokkene viser seg å ha innhogde merker fra den opprinnelige byggingen og ulike geologiske spor.

De som bygger kirken opp igjen, prøver ikke å tildekke katastrofen. De skjuler ikke sporene etter ødeleggelsen, slik vi ofte ser i moderne gjenreisningsprosjekter der alt skal tilbake til «normalen» så raskt som mulig:

«Brudd, forskyvninger og skader forble synlige, hullene utildekket. Hvert spor av denne typen skulle tjene til minne om ødeleggelsene som gikk forut for gjenreisningen.»

Dette er et etisk standpunkt. Å la sårene forbli synlige i gjenreisningen er å anerkjenne at katastrofen er en del av historien, at den ikke kan og ikke bør viskes ut. Det er en holdning som står i dyp kontrast til vår tids impulser mot fortielse og fornektelse, enten det gjelder klimakrisen, krigens herjinger eller koloniale traumer.

Paradokset i vår samtid

Det er minnenes melankolske toneart som sitter igjen etter lesningen. I vår samtid, der verdens ledere setter enorme krefter inn på å ødelegge alt hva andre, fremmede mennesker har skapt, er det paradoksalt, men også litt betryggende, å tenke på at jordkloden selv er i stand til å utslette alt menneskelig virke.

Etter å ha beskrevet innskrifter fra pilegrimer på Venzone-katedralen, avslutter hun boka slik:

«Et mangfoldig 'her er jeg' som svar på det bibelske ropet om nærvær, om tilstedeværelse. I seg selv et rop, en påkallelse av stedets minne. Et bånd av tegn umulige å tyde, en fragmentert fortelling av antydede bilder kryptert av tiden, som handler om oppgaven det er å minnes.»

Det er denne oppgaven, oppgaven det er å minnes, som forblir etter lesningen. Kinsky minner oss om at minne ikke er det samme som å vite, at det å bære vitnesbyrd krever noe mer av oss enn bare informasjon. I en tid der alt skal måles, kvantifiseres og gjøres tilgjengelig, er hennes tekst en innstendig oppfordring til å akseptere det ufullstendige, det fragmenterte, det vi ikke helt kan tyde.

For det er nettopp i bruddene, i forskyvningene og i skadene, at vi finner sannheten om hvem vi er og hva vi har gjennomlevd. Både som individer og som art på en planet som stadig ryster under våre føtter.