Putins seier ble raskt avslørt som bløff

Da Russlands president Vladimir Putin 1. september erklærte at russiske styrker hadde inntatt klosterbyen Svjatohirsk i Donetsk, var det en påstand som skulle vise seg å være svært spinkel. Allerede en uke senere kunne ukrainske styrker, med en god porsjon sarkasme, tilbakevise hele fortellingen fra broen i byen. Det er et mønster vi har sett før, og det reiser viktige spørsmål om hvordan informasjon flyter i autoritære systemer.

Hva skjedde i Svjatohirsk?

Den ukrainske kommandanten Andrij Biletskyj publiserte 7. september en video på Telegram der han henvendte seg direkte til russiske styrker med ordene: «Ta av dere klovnenesene og de fargerike parykkene. Ikke se ut som idioter!» Budskapet var klart: Ukrainas 60. mekaniserte brigade i 3. armékorps hadde full kontroll over Svjatohirsk, til tross for Putins påstander om det motsatte.

Videoen var et svar på et russisk opptak fra 5. september, som angivelig skulle vise en russisk soldat som rolig vandret gjennom byen. Opptaket ble raskt avslørt som manipulert, først av russiske militærbloggere. De påpekte at videoen ikke var av ny dato, at et originalt vannmerke var fjernet, og at stemmen var lagt til i etterkant.

Hvordan kunne Putin tro på egne løgner?

Sjefsforsker Kristian Åtland ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) forklarer at dette er et gjenkjennelig mønster i autoritære systemer. «Som i mange autoritære systemer finnes det sterke insentiver til å rapportere suksesser oppover i hierarkiet, og svakere insentiver til å rapportere om problemer og tilbakeslag. Det kan gi presidenten et mer optimistisk bilde av Russlands militære fremgang enn det situasjonen på bakken skulle tilsi», sier Åtland til Nettavisen.

Dette fenomenet, der overdrevne meldinger om fremgang forplanter seg oppover i systemet, kan ifølge Åtland enten skyldes bevisst desinformasjon eller en systematisk forvrengning av virkeligheten internt i det russiske militæret og politikken.

Hva betyr dette for forhandlingene?

Putins manglende vilje til å erkjenne nederlag har også konsekvenser for fredsprosessen. Den finske EU-parlamentarikeren Mika Aaltola skrev nylig på sosiale medier at det vi ser «ikke ligner på en fredsprosess i det hele tatt, men snarere et venterom. Washington og Kyiv leter etter en måte å avslutte krigen på. Putin leter etter en måte å vinne den på».

Åtland er langt på vei enig: «Putin er primært opptatt av hvordan krigen kan vinnes, men Russland ønsker samtidig å fremstå som en forhandlingsvillig aktør. De ønsker å plassere ansvaret for manglende fremgang hos Ukraina og Zelenskyj.»

Ifølge Åtland bidrar dette til at Russland kan opprettholde dialogen med Trump-administrasjonen og forebygge nye sanksjoner fra amerikansk side. «Sett fra Kremls ståsted kan det være betydelige gevinster knyttet til å delta i slike samtaler, selv om den reelle viljen til å inngå kompromisser er fraværende», sier han.

Hvorfor er territoriell kontroll så viktig?

Territoriell kontroll er ikke bare et militært spørsmål, men også et politisk og diplomatisk virkemiddel. Åtland forklarer at kontroll over landområder påvirker partenes oppfatning av styrkeforholdet, og dermed også posisjonen ved et eventuelt forhandlingsbord.

«Fra russisk side kan territorielle gevinster, påståtte eller reelle, brukes som argument for at tiden arbeider i Moskvas favør og at Ukraina før eller senere må akseptere russiske krav. For Ukraina er det tilsvarende viktig å motvirke inntrykket av at russiske fremganger er uunngåelige eller irreversible», sier FFI-forskeren.

Den amerikanske tankesmien Institute for the Study of War (ISW) skriver i sin Ukraina-rapport fra 7. september at «manipulerte og KI-genererte opptak utgjør en sentral del av Moskvas innsats innen kognitiv krigføring». Eksemplet fra Svjatohirsk er hentet fra denne rapporten.

Hva kan vi lære av denne episoden?

Svjatohirsk-episoden viser hvor viktig det er å være kritisk til informasjon i krig, ikke minst fra autoritære regimer. Den minner oss også om at sannheten ofte kommer fram, selv når noen prøver å skjule den. For oss som følger utviklingen i Ukraina, er det en påminnelse om at vi må stole på verifiserte kilder og være åpne for at bildet kan endre seg raskt.

Som samfunn har vi et ansvar for å fremme åpenhet og faktabasert informasjon, også i møte med krigens propaganda. Det er en del av den demokratiske samtalen vi verdsetter så høyt her i Norden.