Europas forsvar: NATO advarer om russisk trussel innen 2029

Sikkerhetsbildet i Europa er i endring. Tysklands hærsjef, generalløytnant Christian Freuding, løfter nå frem et alvorlig budskap om at Russland kan ha kapasitet til å angripe et NATO-land innen 2029. Dette er ikke bare en nasjonal tysk vurdering, men et etterretningsmessig konsensus blant alle 32 allierte land. Spørsmålet vi står overfor er hvordan vi som europeisk samfunn skal møte denne utfordringen med både beredskap og etisk bevissthet.

Et nytt tidshorisont for europeisk sikkerhet

For NATOs planleggere har 2029 blitt et symbol på fristen for å lukke betydelige gap i beredskap, våpenproduksjon og militær evne. Freuding understreker at Europa må øke tempoet. Han peker på at vi ikke har råd til å vente på omfattende våpenprogrammer som tar år å utvikle. Våre forsvarsløsninger må være tilgjengelige raskere, slik at evnen til å forsvare våre demokratiske verdier forbedres hver eneste dag.

Det er verdt å huske at Russlands fullskalaangrep i Ukraina nå har vart lenger enn den første verdenskrigen. Til tross for rapporter om enorme russiske tap, frykter europeiske forsvarsledere at Russland kan bygge seg opp igjen raskt nok til å utgjøre en direkte militær trussel mot alliansen. Samtidig har russiske myndigheter, inkludert president Vladimir Putin, gjentatte ganger avvist slike intensjoner og kalt vestlige advarsler for løgn og nonsens.

Ukraina-krigens utfall avgjør fremtiden

Pensjonert generalløytnant Arne Bård Dalhaug, tidligere sjef for NATO Defense College, mener advarselen må tas på alvor. Han er likevel nøye med å nyansere bildet og unngår å låse seg til et bestemt årstall. For ham ligger den avgjørende variabelen i hvordan krigen i Ukraina ender.

Den første forutsetningen er hvordan krigen i Ukraina går, og hvordan den ender. Er det et Russland som har tapt krigen på mange måter, eller er det et Russland som oppfatter at de har vunnet frem? Hvis det siste skjer, vil appetitten øke mens de spiser.

Dalhaug peker også på den geopolitiske dynamikken med Kina. Hvis krigen i Ukraina stopper, vil omfanget av kinesisk støtte til russisk gjenoppbygging være avgjørende for hvor raskt trusselnivået kan gjenoppbygges. Videre påvirkes bildet sterkt av utviklingen i USA.

Skepsis til USA krever europeisk selvstendighet

Et progressivt Europa må også ta høyde for usikkerheten knyttet til den amerikanske politikken. Dalhaug advarer mot at Donald Trumps opptreden og trusler om å trekke ut amerikanske styrker undergraver NATOs avskrekking. Nylig rapporterte The New York Times at USA planlegger å kutte en tredjedel av kampflyene i Europa og redusere antall krigsskip.

Denne utviklingen gjenspeiles i europeisk opinion. En ny måling fra tenketanken European Council on Foreign Relations (ECFR) viser at kun 11 prosent av de spurte i 15 europeiske land ser på USA som en alliert. Tilliten til at USA under Trump vil beskytte Europa har nådd et nytt bunnivå. Dette understreker behovet for en sterkere, mer uavhengig europeisk sikkerhetsarkitektur.

Sverige advarer om prøving av artikkel 5

Også i Sverige kommer det tydelige signaler. Den svenske Försvarsberedningen slår fast at Russland er den største trusselen mot Sverige og NATO. De advarer om at Russland kan gjennomføre militære fremstøt for å teste alliansens samhold og troverdigheten til artikkel 5, som er selve kjernen i NATO-fellesskapet. Et slikt fremstøt kan komme i relativ nær fremtid hvis Kreml mener de politiske forholdene ligger til rette for det, selv om Russland mangler styrkene for et større angrep.

Et langsiktig etisk og sikkerhetspolitisk ansvar

Dalhaug er tydelig på at Russland må regnes som en betydelig trussel som vi må tenke rundt og motvirke. Han understreker at beredskap ikke bare handler om nye våpen, men om å sikre at den organisasjonen vi har faktisk fungerer. Det krever reservelager, ammunisjon og drivstoff, slik at forsvarsevnen er reell når den trengs. Også den norske forsvarssjefen har påpekt at arbeidet går for sakte, selv om den høye globale etterspørselen etter militært utstyr er en medvirkende årsak.

Videre mener Dalhaug at Europa må bygge opp en større og mer bærekraftig forsvarsindustriell kapasitet. Dette er et spørsmål om strategisk autonomi og evnen til å svare på etterspørselen i en uforutsigbar tid.

Til syvende og sist krever situasjonen at vi forbereder oss på et krevende forhold til Russland over lang tid. Dalhaug finner ingen grunn til å tro at vi vil se et regime i Russland som blir parlamentarisk og demokratisk, og som frivillig legger bort bruken av våpenmakt. Uansett hvordan krigen i Ukraina slutter, må Europa regne med at Russland vil være et langsiktig problem som krever vår vedvarende oppmerksomhet, vår moralske tyngde og vår standhaftige besluttsomhet.