Når sikkerhet møter frihet: Dilemmaet ved å overvåke holdninger

Hvordan skal et liberalt demokrati som Norge forebygge voldelig ekstremisme uten å krenke borgernes frihet? Dette spørsmålet stiller forsker Jacob Aasland Ravndal, professor ved Politihøgskolen i Oslo, i en ny bok om høyreekstremisme. Han mener dagens politimandat er urealistisk og at vi må tørre å diskutere hva ekstremisme egentlig er.

– Skal vi forebygge voldelig ekstremisme, er det ingen vei utenom å se på hva slags holdninger folk faktisk har. Det er politisk overvåkning. Det reiser et dilemma der spørsmålet er hvor grensen skal gå mellom sikkerhet og frihet i et liberalt demokrati, sier Ravndal til Nettavisen.

Ravndal, som også er tilknyttet Senter for ekstremismeforskning (C-REX) ved Universitetet i Oslo, har sammen med kollega Charlotte Tandberg sammenlignet utviklingen av høyreekstrem vold i Norge og 18 andre land. Funnene deres er presentert i boken Høyreekstremisme i Norge etter 22. juli.

Hva defineres som høyreekstremisme?

Forskerne ved C-REX definerer høyreekstremisme som en ideologi preget av antidemokratisk motstand mot likhet. Typiske kjennetegn er rasisme, fremmedfrykt, ekskluderende nasjonalisme, konspirasjonsteorier og autoritarisme.

Ravndal forklarer at definisjonen tar utgangspunkt i det liberaldemokratiske verdisettet:

– Vi er et liberalt demokrati. Det er de verdiene vi som demokratisk nasjon har valgt. Ekstremisme er alltid relatert til noe annet, så i vårt samfunn blir det ekstremisme om du er grunnleggende uenig i disse liberaldemokratiske verdiene.

– Da kan det være ekstremisme uten at det er voldspotensial?

– Ja. I den liberale rettsstaten har vi noen prinsipper, som likhetsprinsippet og menneskerettighetene. Om du for eksempel mener at det ikke skal bo annet enn hvite mennesker i Norge, så støtter du ikke opp om disse prinsippene.

– Med slike holdninger vil man bli definert som ekstremist?

– Ja.

Er politiets mandat for snevert?

Ravndal er kritisk til det mandatet politiet fikk etter 22. juli. Han mener det er urealistisk å forebygge voldelig ekstremisme uten å se på holdninger.

– Mandatet de har fått er å forebygge voldelig ekstremisme, men uten å se på holdninger. Jeg tror ikke det lar seg gjøre i praksis, sier han.

Han peker på at politiet i dag må forholde seg til kriminalitet, men at forebygging krever å bryte inn før en kriminell handling har skjedd.

– Ideen med å forebygge voldelig ekstremisme er at man skal gjøre noe før den kriminelle handlingen har skjedd. Dermed må du bryte inn i en persons liv før de har gjort noe ulovlig. Jeg tror ikke det er mulig å forebygge voldelig ekstremisme uten å se på holdninger, noe som er svært problematisk, sier Ravndal.

Hvordan skiller Norge seg ut?

I undersøkelsen finner forskerne at Norge skiller seg markant ut på to områder. For det første er andelen angrep begått av personer med tilknytning til organiserte høyreekstreme miljøer svært lav. Det er i hovedsak enslige aktører eller løst sammensatte grupper som står for angrepene.

For det andre er Norge det landet i Vest-Europa som er hardest rammet av høyreekstrem terror, både i faktiske tall og i forhold til innbyggertallet. Forklaringen er 22. juli-terroren for 15 år siden, da Anders Behring Breivik drepte 77 personer. I tillegg ble over 100 personer alvorlig skadd, og hver fjerde nordmann kjenner noen som ble direkte berørt.

De tre dødelige høyreekstreme angrepene i Norge de siste årene er alle utført av enslige aktører: 22. juli-angrepene i 2011, terrorangrepet i Bærum i 2019 og drapet på Kampen i Oslo i 2025.

– Norge med 22. juli-terroren har vært gjennom noe som få andre land har vært gjennom. Denne erfaringen utløste også en forventning når det gjelder forebygging som er helt utenom det vanlige. Det ligger et paradoks der. Det er ingen organiserte voldelige høyreekstremistmiljøer å rette forebyggingen mot, så oppmerksomheten må rettes andre steder. Da kan vi fort gå i forebyggingsfella. Vi kan ende opp med å overvåke ellers lovlydige borgere, sier Ravndal.

Kan vi lære av Tysklands modell?

Ravndal trekker frem Tyskland som et eksempel på en annen tilnærming. Der har de en konstitusjon som gjør det ulovlig å fremme antikonstitusjonelle ideer.

– Tyskland trekker ikke bare linjen ved det voldelige, men ved antidemokratiske verdier. Om det for eksempel kan bevises at et politisk parti fremmer antikonstitusjonelle verdier, gir det sikkerhetsmyndighetene tilgang til å iverksette overvåkning, sier han.

Han understreker at dette ikke nødvendigvis er oppskriften for Norge, men at vi må tørre å identifisere noen standpunkter som ekstreme, utover ren voldsbruk, hvis vi forventer at politi og sikkerhetsmyndigheter faktisk skal kunne forebygge voldelig ekstremisme.

– Det finnes ingen løsning uten ulemper her, sier han.

Hva er dilemmaet for politikerne?

Ravndal påpeker at politikerne står overfor en krevende balansegang.

– Nesten uansett hva de bestemmer seg for, så blir det upopulært. Enten innskrenker de ytringsfriheten for mye, eller så gjør de ikke nok for å forebygge voldelig ekstremisme, sier han.

Han mener at vi som samfunn må ha en åpen samtale om hvor grensen skal gå, og at dette er en debatt som angår oss alle.

Ofte stilte spørsmål om forebygging av ekstremisme

Hva er forskjellen på ekstremisme og voldelig ekstremisme?

Ekstremisme kan være holdninger som står i sterk kontrast til liberaldemokratiske verdier, uten at de nødvendigvis fører til vold. Voldelig ekstremisme innebærer derimot konkrete handlinger som terror eller drap.

Hvorfor er det vanskelig å forebygge ekstremisme i Norge?

Fordi de fleste angrepene utføres av enslige aktører uten tilknytning til organiserte miljøer. Dette gjør mobiliseringen usynlig og vanskelig å oppdage før det er for sent.

Kan overvåkning av holdninger true ytringsfriheten?

Ja, det er en reell bekymring. Overvåkning av holdninger kan føre til at ellers lovlydige borgere blir mistenkeliggjort, og det kan virke hemmende på den offentlige samtalen.