NATO-krisen: Hvorfor Europa må ta ansvar for egen sikkerhet

Det er noe nesten personlig ved måten vi reagerer når allianser vi stoler på begynner å rakne. Det føles ikke bare som en geopolitisk endring, men som et svik. Norske kommentatorer formidler daglig sin moralske frustrasjon over USAs utenrikspolitikk, og den reaksjonen er forståelig. Men for å forstå hva som egentlig skjer med NATO, må vi se utover det vi umiddelbart liker og misliker, og i stedet undersøke de dypere strukturene som bærer alliansen.

Alliansenes skjøre logikk

Da NATOs medlemsland møttes i Helsingborg i mai, var budskapet om samhold nesten overveldende. Det minnet om par på skilsmissens rand som poster kjærlighetserklæringer på sosiale medier. Bak fasaden lå en ubehagelig erkjennelse: USA vil ikke lenger produsere den sikkerheten Europa konsumerer.

Dette er ikke et nytt fenomen. Allianser har alltid fulgt en bestemt logikk. Stephen Walt viste i sitt standardverk The Origins of Alliances fra 1987 at stater ikke allierer seg ut av lojalitet eller felles verdier, men som svar på trusler. Allianser eksisterer bare så lenge medlemsstatene oppfatter trusselen som alvorlig nok, og byrdene som akseptable.

Det er denne balansen som nå er i ferd med å forskyve seg, og det gjør vondt å erkjenne det.

En historisk ubalanse med moralsk rekvidanse

Europas økonomiske svekkelse, politiske idealisme og militære svakhet utgjør en triade som ikke lenger bare er et europeisk problem. Den har blitt en amerikansk utfordring. Og her ligger en etisk problemstilling vi sjelden snakker om: Hvor lenge kan en stormakt forventes å bære sikkerhetsansvaret for andre rike nasjoner som velger å underinvestere?

Allerede på 1960-tallet vokste gapet i militære kapasiteter over Atlanteren. USA utviklet atomparaplyen og evnen til å utøve militærmakt globalt. Europa ble, trinnvis, til en underordnet aktør. Kennedy-administrasjonen forsøkte å presse frem større europeiske bidrag til det kollektive forsvaret.

Men Washington forsto også at økt byrdefordeling krever økt europeisk innflytelse. Harmel-rapporten fra 1967 var et forsøk på å forhindre en allianse med én sikkerhetsprodusent og mange sikkerhetskonsumenter. Rapporten var diplomatisk i språket, men realistisk i innholdet. Amerikanerne signaliserte at dersom europeerne skulle ha medbestemmelse i vestlig strategi, måtte de også bære mer av byrdene.

Gratispassasjerernes kultur

Allerede da var kjernen i dagens NATO-problem synlig. Forholdet mellom amerikansk makt og europeisk kapasitet var fullstendig ute av balanse. Etter den kalde krigen forsvant den felles trusselen, men alliansestrukturen ble ikke endret. Tvert imot svekket Europa forsvarsevnen ytterligere.

Europeiske ledere satset på integrasjon og multilateralisme. Amerikanerne fortsatte å investere i militær dominans. Stanley Sloan kalte det en forsvarsavhengighetskultur. Europas sikkerhet ble i praksis outsourcet til Washington, og det handlet ikke bare om materiell avhengighet, men om en mentalitet hvor amerikansk betalingsvilje ble behandlet som en permanent og uforanderlig egenskap ved alliansen.

Mancur Olson beskrev allerede i The Logic of Collective Action fra 1965 hvordan kollektiv sikkerhet skaper gratispassasjerer. Små og mellomstore stater har sterke incentiver til å underinvestere når en stormakt uansett garanterer for sikkerheten. NATO utviklet en slik unnasluntrerkultur, og det er en kultur som i grunnen strider mot den europeiske selvforståelsen om solidaritet og gjensidig ansvar.

Det ansvarlige sentrums ansvar

Det er verdt å huske at det var det ansvarlige sentrum som førte oss inn i denne situasjonen. Jonas Gahr Støre, Espen Barth Eide, Erna Solberg og Ine Marie Eriksen Søreide bedrev det Kjell Dragnes kalte en styrt avvikling av forsvaret. Slik var det i mange europeiske land. Dette er ikke et spørsmål om å peke finger, men om å erkjenne at den politiske enigheten som en gang underbygget NATO, har vært under press i årtier.

Vietnamkrigen undergravde den innenrikspolitiske støtten til amerikansk internasjonalisme. Robert Tucker beskrev i 1971 dette som et brudd i forestillingen om meningen med USAs makt. Spørsmålet var hvorfor USA skulle fortsette å bære kostnadene ved å verge andre rike industrinasjoner. Det er et spørsmål som fortjener et ærlig svar fra europeisk side.

Trump som akselerator, ikke opprinnelse

Det er lett å la frustrasjonen over Trump overskygge det større bildet, og det er forståelig at mange opplever hans politikk som et brudd med alt vi har kjent. Men Trump representerer ikke et brudd. Han er en rask akselerasjon av en langsiktig trend. Obama varslet allerede en dreining mot Asia, og strategiske dokumenter under begge amerikanske partier har i over et tiår definert Kina som USAs hovedrival. I dette bildet fremstår Europa som en distraksjon.

Frustrasjonen over NATOs ujevne byrdefordeling finnes langt utenfor MAGA-leiren. Glenn Snyder påpekte i Alliance Politics fra 1997 at enhver allianse balanserer frykten for å bli forlatt mot frykten for å bli dratt inn i andres konflikter. En dag våknet USA opp og innså at europeerne koster mer enn de smaker som allierte.

Avskrekkingens psykologi og vår felles sårbarhet

Thomas Schelling understreket i Arms and Influence fra 1966 at avskrekking er mer psykologisk enn militær. Det avgjørende er fiendens tro på at slagkraft faktisk vil bli benyttet. Under den kalde krigen var det liten tvil om at et sovjetisk angrep på Vest-Tyskland ville utløse amerikansk inngripen.

I 2026 er USA i ferd med å lide sitt kanskje verste prestisjenederlag noensinne i Iran. Den pinlige oppvisningen har vist at USA er svakere enn før. Vil amerikanske velgere akseptere økonomisk armod og døde amerikanere for provinser i Europas periferi? I 2026 er dette simpelthen usikkert, og det er en usikkerhet som bør bekymre oss alle.

Hva må skje, og hvem har ansvaret?

NATO befinner seg i en klassisk alliansekrise. Institusjonen eksisterer fortsatt, men den politiske viljen som gir den troverdighet, fordamper. Europas problem er ikke bare amerikansk alenegang. Det er at mulige kostnader ved å forbli Europas sikkerhetsleverandør nå anses som høyere enn mulige fordeler.

Løsningen er selvinnlysende, men krevende. Europa må endre byrdefordelingen i NATO. Det betyr reelle militære investeringer, ikke bare stormfulle taler. Det betyr å ta ansvar for sin egen sikkerhet og for alliansens bærekraft. Det betyr, i bunn og grunn, å leve opp til den europeiske selvforståelsen om at solidaritet krever at alle bidrar.

Det er kanskje for sent. Men det er likevel nødvendig. For en allianse som bygger på én parts velvilje, er ikke en allianse i ordets sanne forstand. Det er et avhengighetsforhold. Og avhengighetsforhold, som vi vet fra både mellomfolkelige og mellomstatlige relasjoner, varer sjelden evig.

Spørsmålet vi står igjen med er ikke bare hva USA vil gjøre, men hva Europa bør gjøre. Og svaret på det spørsmålet har en moralsk dimensjon vi ikke kan unndra oss: Hvis vi verdsetter den friheten og sikkerheten alliansen har gitt oss, må vi også være villige til å betale for den.