Denne uken ble den kenyanske sektlederen Paul Mackenzie funnet skyldig i drap på 190 barn og én voksen. Følgerne hans hadde fått beskjed om å sulte seg selv og barna sine for å møte Jesus, og siden 2023 har mer enn 400 døde blitt funnet i Shakahola-skogen i Kenya. Straffen skal etter planen fastsettes 6. november, ifølge Nettavisens gjennomgang av saken.
Mackenzie har nektet straffskyld, og forsvareren har varslet anke. Men saken føyde seg inn i en lang rekke historier om ledere som fikk makt over nesten hele livet til menneskene rundt seg. Det er denne mekanismen, evnen til å omforme lengsel etter tilhørighet til total kontroll, som gjør sektene til noe mer enn kuriositeter. De forteller oss noe ubehagelig om hvor sårbare vi er når vi søker mening.
Hvordan overgrepene i Shakahola-skogen utspant seg
Mackenzie kjørte drosje før han startet Good News International Church i 2003. Gjennom forkynnelse på TV og YouTube samlet han følgere som ble lært opp til å avvise skolegang og moderne helsehjelp. Ifølge Dagen, som også har dekket dommen, ble tilhengerne beordret til å sulte barna sine til døde.
I Shakahola-skogen bosatte familiene seg i enkle hus for å forberede seg på verdens undergang. Retten fant at Mackenzie ønsket at barna skulle dø først. Vakter hindret folk i å rømme og i å spise. Det er vanskelig å lese disse faktene uten å spørre seg hvordan et samfunn kan la en slik bevegelse vokse uforstyrret i årevis.
Jonestown: Da paradiset ble en dødsfelle
Den amerikanske predikanten Jim Jones samlet på 1950-tallet både svarte og hvite amerikanere i menigheten Peoples Temple. Kampen mot rasisme og sosial urett trakk mange til ham, og det er verdt å huske at rekrutteringen ofte starter med noe genuint godt. Et ønske om rettferdighet. Et fellesskap for dem som ikke fant plass andre steder.
I Guyana skulle følgerne bygge et bedre samfunn i bosetningen Jonestown. Jones krevde stadig mer lydighet, og stemmen hans lød over høyttalere mens folk arbeidet og sov. Da kongressrepresentanten Leo Ryan kom for å undersøke forholdene i november 1978, ble han og fire andre skutt og drept. Jones beordret deretter følgerne til å innta en forgiftet drikke. 914 mennesker døde, blant dem mange barn.
Hvorfor velger folk å bli?
Etter Jonestown har forskere og kriminologer brukt tid på spørsmålet om hvorfor folk blir værende i grupper som skader dem. Svarene er sjennert mindre romantiske enn mytene. Isolasjon, økende krav om lydighet, pressmidler og gradvis nedbrytning av familiære bånd gjør utgangen vanskeligere for hver dag som går.
Marshall Applewhite og Heaven's Gate er et tydelig eksempel. Den tidligere musikklæreren grunnla bevegelsen sammen med sykepleieren Bonnie Nettles, og blandet kristendom med tanker om utenomjordisk liv. Medlemmene fikk nye navn, like frisyrer og strenge regler. Da kometen Hale-Bopp nærmet seg i 1997, trodde gruppen at et romskip skulle følge den. 26. mars ble Applewhite og 38 andre funnet døde i et hus i California, kledd i like mørke klær og Nike-sko.
Kvinnene i sektlederrollen
Historiene vi forteller om sekter handler nesten alltid om menn. Men Anne Hamilton-Byrne, en av få kvinnelige sektledere, viser at mønstrene ikke er knyttet til kjønn. Den australske yogalæreren mente hun var Jesus gjenfødt, og bygget på 1960-tallet opp sekten The Family. Hun samlet 28 barn som ble oppdratt til å tro at hun var moren deres.
Barna gikk i like klær, mange fikk håret bleket blondt, og de som vokste opp der, har fortalt om isolasjon, slag, sult og LSD. Politiet hentet barna ut i 1987, men verken Anne eller ektemannen Bill ble tiltalt for mishandlingen. Ifølge CBS manglet politiet dokumentasjon, og etterforskerne fryktet at en rettssak ville påføre barna nye traumer. Ben Shenton, som vokste opp i sekten, har fortalt at barna aldri ble spurt om de ville vitne. At de voksne som skulle beskytte dem, valgte taushet, er en av de mer ubehagelige lærdommene fra saken.
Også i Norden: Knutby
Vi trenger ikke reise til Kenya, Guyana eller Japan for å finne eksempler. I svenske Knutby ble pastor Åsa Waldau sett på som «Kristi brud». Tidligere medlemmer har fortalt at de som trosset henne, kunne bli fryst ut eller mishandlet.
Den 10. januar 2004 ble Alexandra Fossmo skutt og drept, mens naboen Daniel Linde ble alvorlig skadet. Barnepiken Sara Svensson ble dømt for drapet og drapsforsøket. Pastor Helge Fossmo, som hadde fått henne til å tro at hun måtte drepe for å få Guds tilgivelse, ble dømt til livstid. I en egen straffesak i 2020 ble Waldau dømt for åtte tilfeller av mishandling av menighetsmedlemmer. Hun fikk betinget dom og samfunnstjeneste.
Utpressing i moderne forkledning: NXIVM
Amerikaneren Keith Raniere lovet å hjelpe mennesker til å lykkes. Gjennom organisasjonen NXIVM solgte han selvhjelpskurs til tusenvis av dollar. I 2015 opprettet han den hemmelige gruppen DOS, der kvinner ble kalt «slaver» og måtte adlyde sine «herrer». For å bli med måtte de gi fra seg nakenbilder og belastende opplysninger, som ble brukt som pressmiddel.
Flere ble presset til sex med Raniere, og noen fikk initialene hans brent inn i huden. «Smallville»-skuespilleren Allison Mack, som rekrutterte kvinner til gruppen, ble i 2021 dømt til tre års fengsel. Raniere fikk 120 år. Saken viser at manipulasjon ikke trenger religiøse løfter. Det holder med et selvhjelpsspråk og et fellesskap som virker tilgjengelig og moderne.
Hva kan vi lære av disse sakene?
Det viktigste vi kan ta med oss, er kanskje at ofrene sjelden er naive. Jim Jones trakk folk med et ærlig engasjement mot rasisme. Shoko Asahara rekrutterte leger og forskere fra Japans fremste universiteter, unge mennesker som søkte en større mening. Aum Shinrikyo sto bak saringassangrepet på T-banen i Tokyo i 1995, der 14 mennesker døde og tusenvis ble skadet.
Charles Manson, som sendte følgerne sine ut for å drepe i august 1969, fant ungdommer som lengtet etter tilhørighet. Sharon Tate, høygravid og 26 år gammel, betalte prisen med fire andre.
Et åpent samfunn som vårt, der religionsfrihet og ytringsfrihet står sterkt, må samtidig våge å stille spørsmål når fellesskap blir lukkede, når kritikere bringes til taushet, og når barn hindres i skolegang og helsehjelp. Å være varsom er ikke det samme som å være intolerant. Tvert imot er det en forsvar for de mest sårbare, og en påminnelse om at demokratiet vårt også handler om å beskytte retten til å slippe ut igjen.