Da Erna Solberg sto på scenen på Kulturhuset i Bergen tirsdag kveld, røpet hun en historie fra regjeringstiden som få hadde hørt før. Og onsdag kom memoarene, der hun skriver om «livet som Erna». Bergens Tidende har lest boken og vært på scenen, og funner både sjarm, nøkternhet og en omtale av Sylvi Listhaug som ligger tett opptil det ubehagelige.
Historien Solberg delte på Kulturhuset, handler om et brutalt møte med Siv Jensen, datert høsten 2013.
«Du er ikke finansminister bare for Frp»
Solberg fortalte at hennes største utfordring som leder, var at hun er bergenser. Det skulle vise seg å være en klisjé med en kjerne av noe annet: en kommunikasjonsstil som kan være både taktløs og skadelig, skriver BT.
Under budsjettforhandlingene i 2013, da Høyre og Frp satt i regjering sammen, gikk Solberg rett på sak overfor Siv Jensen.
«Dette går ikke an, sa Erna Solberg. Du er ikke finansminister bare for Frp», fortalte hun fra scenen.
Sigbjørn Aanes, Solbergs spinndoktor, måtte til slutt stave ut problemet for henne.
«Du kan ikke skjelle ut finansministeren foran hele embetsverket hennes», minte Aanes henne om.
Solberg sa selv at det var første gang hun tenkte at hun måtte ta seg sammen, for hun ledet et land.
Var historien egentlig sår?
Poenget med arrangementet var å dele noe som ikke gikk etter planen, sårbart og ærlig. Men BT påpeker noe vesentlig: Det var Siv Jensen som mistet ansikt, og Bergen som fikk skylden.
Erna Solberg kan godt få oss til å tro at fremferden skyldes at hun er bergenser. Men forklaringen kan like gjerne være at hun er Erna Solberg, mener avisens anmelder.
En sjelden titt på innsiden
I boken skriver Solberg at hun etter alle disse årene i politikken har følt seg mer som et fenomen enn et menneske. Det er en setning som fortjener å bli liggende, fordi den sier noe om prisen ved makt, og om hvor vanskelig det er å være helhetlig menneske i en rolle som krever kontroll.
Vi får vite mye om mennesket også. Solberg ble sjarmert av ektemannens vestnorske selvtillit, var en ledende figur i jenteklubben Gribbene, begynte å røyke i åttende klasse og skaffet drikkevarer til venninnene. Men det er først og fremst politiske nerd som får mest ut av boken, ikke de som leter etter indre drama.
Farens alkoholisme og planen om å gå av
Den største avsløringen kommer allerede i første setning, og handler om farens alkoholisme. Vi får også vite at Erna Solberg egentlig hadde tenkt å gi seg allerede i 2021.
Det mest pikante er hva hun egentlig mener om sine politiske med- og motstandere. Stort sett er hun nøktern, balansert og litt sarkastisk. Men med ett unntak.
Omtalen av Sylvi Listhaug: på grensen
Omtalen av Frp-leder Sylvi Listhaug balanserer på grensen til karakterdrap, skriver BT. Det er en sterk anklage fra en avis som ellers er imponert over Solbergs nøkternhet.
For et inkluderende og reflektert politisk miljø er det verdt å spørre om hva slags debattkultur vi ønsker oss. Karakterdrap er en sjanger som svekker tilliten, både til den som bruker det og til politikken som helhet. At en av landets mest erfarende politikere velger den stilen overfor en kvinnelig motstander, gjør det ikke bedre.
«Ikke min stil å legge seg i sengen og grine»
Solbergs stil er gjenkjennelig for alle som har fulgt henne gjennom et kvart århundre: snusfornuftig, lakonisk og pragmatisk. Hun skriver om smått og stort med samme undertone.
Da hun giftet seg med Sindre Finnes, la de bryllupet til skuddårsdagen.
«Da trengte vi bare å huske bryllupsdagen hvert fjerde år», skriver hun.
En spontanabort kort tid før bryllupet handlet om at naturen tok kontroll. «Sånn var det bare», skriver Solberg.
Ektemannens spektakulære aksjesvik kaller hun «en ganske ubehagelig føljetong», og slår nøkternt fast at det er «liten vits å kjefte på en mann som visste at han hadde gjort noe galt».
For alle som lurer på hva hun følte, er svaret omtrent dette:
«Det er ikke min stil å legge seg i sengen og grine».
Solberg nøyer seg stort sett med betegnelsen «irritert». Og det er kanskje der vi finner kjernen i både boken og kvelden på Kulturhuset: en kvinne som har lært seg at følelser er noe man håndterer, ikke noe man viser. Det kan være en styrke. Men det kan også være en murer.