Da kong Haakon holdt sin første tale som regent under stortingsmiddagen på Slottet, møtte han politikernes latter før han i det hele tatt rakk å komme til poenget. Kommentarstoffet i Nettavisen stiller nå et spørsmål som fortjener plass i den offentlige samtalen: Er dette genuine uttrykk for varme, eller er det en glidning mot servilitet?
Det var 108. gang den tradisjonsrike middagen fant sted, men den første med Haakon som konge, slik NRK har meldt fra kongens åpningsord. «Så er det meg som står her, og ikke faren min», sa han til de folkevalgte, og markerte dermed både kontinuitet og et generasjonsskifte.
En spent konge, et leende lokale
Nettavisens kommentar, skrevet under tittelen Kong Haakons nye klær, beskriver en konge som virket nervøs. Skuldrene var høye, og humoren satt ikke alltid like naturlig. Det gjorde imidlertid ingenting: Politikerne lo, noen begynte til og med å le før pointen kom.
Etter middagen fulgte lovordene. Én retorikkekspert ga karakteren topp, mens en annen var langt mer tilbakeholden. Stortingspresidenten brukte anledningen til å hylle kongen for å ta vare på både familien og landet. Det er verdt å stoppe litt ved det, for som Nettavisen påpeker, var det nettopp Haakons familie lojalitet som tidligere fikk mange til å tvile på dømmekraften hans.
Kritikken den gangen gjaldt Marius Borg Høiby-saken, Mette-Marits forbindelser til Epstein-miljøet, og et kongehus som tilsynelatende satte familiehensyn foran institusjonen. Nå er den samme lojaliteten plutselig blitt en kongelig kvalitet. Mennene og kvinnene rundt tronen har ikke endret mening om lojalitet som prinsipp. De har endret mening om hvem den gjelder.
Kunsten å holde seg inne med kongen
Det er lettere å kritisere en kronprins enn en konge. Kronprinsen er den som skal overta; kongen er den som sitter på tronen. Rundt ham finnes politikere, næringslivsledere, organisasjoner, redaktører og hoffansatte, mennesker med ulike interesser, men med felles viten om hvilken betydning kongelig velvilje kan ha.
Dette er ikke så forskjellig fra arbeidslivet ellers. Når sjefen kommer inn i rommet, retter folk ryggen, smiler bredere og oppdager plutselig hvor morsom han er. Enhver som har vært i et møterom, kjenner dynamikken. Det betyr ikke at alle som roser kong Haakon har baktanker. Mange har oppriktig respekt for ham, og det finnes god grunn til å tro at han kan bli en god konge.
Men det ville vært oppsiktsvekkende om det norske kongehuset var det eneste stedet i verden der posisjon og makt ikke påvirket menneskene rundt. Og det er, som Nettavisen skriver, ikke nødvendigvis de som applauderer høyest som vil kongen mest vel.
Hvorfor motstand er en demokratisk verdi
Kong Haakon overtok tronen under krevende omstendigheter, etter at kong Harald trakk seg tilbake. Det er forståelig at mange ønsker å gi ham en god start. Men hvor går grensen mellom velvilje og servilitet?
En leder som stadig blir møtt med ros, risikerer å miste noe langt viktigere: motstand. Ikke motstand fra dem som vil ham vondt, men fra dem som tør å fortelle ubehagelige sannheter. Dette gjelder ikke bare kongehuset. Det gjelder enhver leder, i politikk, i næringsliv, i redaksjoner og i organisasjoner. Et sunt demokrati trenger borgere som kan se opp til sine ledere uten å miste evnen til å se dem klart.
Nettavisen trekker frem H.C. Andersens eventyr om keiseren uten klær. Ingen våget å si imot, alle var redde for å fremstå som dumme eller udugelige, og til slutt måtte et barn si det alle kunne se. Poenget er treffende: Det var ikke den nakne keiseren som gjorde seg selv til latter. Det var alle som sto rundt og applauderte klærne hans.
Et generasjonsskifte med forventninger
At Haakons første stortingsmiddag som konge vekker så stor oppmerksomhet, er ikke tilfeldig. Som Dagbladet har meldt, har mange høye forventninger til den nye kongen, og sammenligningen med kong Haralds kjente evner til å levere stikk under middagene ligger nær. Kongehuset har selv delt innlegg på Instagram etter middagen, og trakk frem den lange tradisjonen som ble innført av kong Haakon VII i 1906, ifølge Newsner Norsk, som har gjengitt ekspertenes reaksjoner på talen.
Tradisjonen er altså gammel, men spørsmålet er nytt: Hvordan møter et moderne, likestilt og pluralistisk Norge sitt nye overhode? Etter min vurdering bør svaret være med både varme og våkenhet. Varmen er fortjent; en ny konge som overtar i en vanskelig tid, skal få rom til å finne sin form. Våkenheten er nødvendig; demokratiet vårt hviler på at ingen, heller ikke en konge, skal stå over en god latter og et oppriktig motspørsmål.
Ofte stilte spørsmål
Hva skjedde under kong Haakons første stortingsmiddag som konge?
Kong Haakon holdt tale for landets folkevalgte, åpnet med at det nå var ham og ikke faren som sto der, og mottok stor oppmerksomhet og ros fra politikere og retorikkeksperter.
Hvorfor kritiseres reaksjonene på talen?
Nettavisens kommentar mener at lovetallet delvis skyldes kongens posisjon, ikke talens kvalitet, og at det er fristende å tolke rosene som smiger.
Hva var den tidligere kritikken mot kong Haakon?
Kritikken gjaldt lojaliteten til familien, inkludert saken rundt Marius Borg Høiby og Mette-Marits Epstein-forbindelser, som mange mente satte familien foran institusjonen kongehuset.
Hva er hovedpoenget i sammenligningen med keiseren uten klær?
Poenget er at det ikke var keiseren selv som ble latterliggjort, men alle omkring ham som applauderte klærne som ikke fantes, fordi ingen våget å si imot.