Medieetikk under press: To syn på kongehuset og Høiby-dommen

Etter at dommen mot Marius Borg Høiby falt mandag, har debatten om kongehusets taushet og mediens rolle blusset opp med ny styrke. Kristin Clemet, leder i tenketanken Civita, og Dagsavisen-kommentator Maja Sojtaric representerer to legitime, men motstridende perspektiv på hvor ansvaret ligger. Saken reiser grunnleggende spørsmål om presseetikk, omsorg for voldsofre og institusjoners plikter i en rettsstat der dommen ennå ikke er rettskraftig.

Hvorfor kritiserer Kristin Clemet pressen etter Høiby-dommen?

Kristin Clemet retter sterk kritikk mot mediene for det hun opplever som et urettferdig press mot kongehuset. Da den ikke-rettskraftige dommen mot Marius Borg Høiby ble kjent mandag, rapporterte NTB allerede klokken 11 at kongehuset ikke hadde noen kommentar til saken. For Clemet er dette en forståelig og forsvarlig reaksjon fra en institusjon som må forholde seg til et pågående juridisk prosess.

Hun retter seg særlig mot Dagsavisens kommentator Maja Sojtaric, som i kommentaren Ingen kommentar er en kommentar argumenterte for at kongehuset burde ha uttalt seg umiddelbart etter domsavsigelsen. Clemet mener dette ignorerer et grunnleggende rettsstatsprinsipp: at dommen ikke er rettskraftig og at saken er anket.

Det er så umusikalsk og utroverdig at man nesten må gni seg i øynene.

Slik oppsummerer Clemet det hun ser som et krav om at kongehuset skulle uttalt seg basert på bruddstykker av en ikke-rettskraftig dom mot et familiemedlem. Hun presiserer at det selvsagt er fint at kongelige uttrykker sympati med dem som rammes av vold og overgrep, noe de har gjort mange ganger og vil gjøre igjen. Men tidspunktet og konteksten er avgjørende.

Hva argumenterer Maja Sojtaric for?

For Sojtaric er saken annerledes. Hun mener at kongehuset burde ha forberedt en uttalelse før dommen kom, slik at de kunne respondert raskt etter at dommen falt. Hennes argument er ikke drevet av ønske om klikk eller oppslag, men av omsorg for de mange i Norge som har opplevd voldtekt og vold i nære relasjoner.

Sojtaric understreker at mange voldsofre har fulgt straffesaken mot Høiby, og at saken har vært re-traumatiserende for dem. Hun forventer ikke at kongehuset kommenterer detaljene i dommen eller forhåndsdømmer noen, men at de vedkjenner seg at dommen angår dem som institusjon.

Det er dessverre umulig for det norske kongehuset å distansere seg fra Høiby-saken, særlig siden den er anket og vil dra ut i tid.

Når Sojtaric blir spurt om hvordan kongehuset kan kommentere saken uten å være forhåndsdømmende overfor et familiemedlem, svarer hun at hun er sikker på at det lar seg gjøre. Hun er dog ikke kommunikasjonssjef ved Det norske kongehus, som hun selv påpeker.

Hva handler debatten om presseetikk egentlig om?

Bak den umiddelbare konflikten mellom Clemet og Sojtaric ligger en dypere debatt om mediens rolle i det norske samfunnet. Clemet, som selv har vært statsråd og kjenner pressen innenfra, mener at kongehuset iblant håndterer situasjoner langt klokere enn hva pressen gjør.

Hun peker på at mediene ofte er kortsiktige, glade i skandaler og opptatt av klikk, mens kongehuset må tenke langsiktig. Som eksempel nevner hun hvordan mediene reagerte da kronprinsen sist fredag avlyste sin deltakelse i Statsråd. Dette ble slått opp som en stor nyhet, tross kongehusets henstilling om å ikke spekulere i når kronprinsesse Mette-Marit skal gjennomgå lungetransplantasjon, primært av hensyn til familien til den avdøde donoren.

Clemet antyder at flere medier kan ha gjort seg klare til å fotografere både på Skaugum og ved Rikshospitalet, noe hun mener vitner om en uheldig kortsiktighet.

Bør kongehuset kommentere saker som angår familiemedlemmer?

Dette er kanskje det mest grunnleggende spørsmålet i debatten, og det finnes ikke et enkelt svar. På den ene siden står hensynet til voldsofre og behovet for at samfunnsinstitusjoner med enorm synlighet tar tydelig avstand fra vold. På den andre siden står rettsstatsprinsipper, familiens rett til privatliv og faren for at uttalelser kan oppfattes som forhåndsdømmende.

Det er verdt å merke seg at begge parter i debatten anerkjenner viktigheten av å vise omsorg for voldsofre. Uenigheten gjelder hvordan og når slik omsorg bør uttrykkes, og hvilke hensyn som skal veie tyngst når de kommer i konflikt med hverandre.

Hva betyr det at dommen ikke er rettskraftig?

En dom som ikke er rettskraftig betyr at den kan ankes til en høyere rettsinstans. I Høiby-saken er dommen anket, noe som betyr at prosessen ikke er avsluttet. For kongehuset kan en kommentar til en ikke-rettskraftig dom oppfattes som å ta stilling før rettsapparatet er ferdig med saken.

Hvorfor er denne debatten viktig for samfunnet?

Debatten berører kjernen av forholdet mellom makt, medier og offentlighet i Norge. Den stiller spørsmål ved hvilke forventninger vi har til institusjoner når deres familiemedlemmer er involvert i alvorlige straffesaker, og hvordan mediene skal balansere sin rolle som samfunnsvokter med respekt for privatliv og rettssikkerhet.