Når sommeren kommer, endres nabolaget. Vinduer åpnes, barn leker ute, og lydene som om vinteren var innelåst bak vegger, bærer plutselig mye lenger. For mange er dette selve poenget med den norske sommeren. For andre begynner det som små irritasjonsmomenter som vokser til noe større. Debatten om naboenes rettigheter og vår rett til fred er ikke bare en sommerhistorie. Den er et spørsmål om hvordan vi skal leve sammen i et mangfoldig samfunn, der ulike livsformer møtes tettere enn noen gang.
Hva skjer når vi skal dele rom med naboen?
Det begynner sjelden med noe stort. En ball som lander på feil side av hekken. Ungdommer som finner en snarvei gjennom hagen din. Små ting, helt til de ikke er det lenger. For mellom husene våre finnes det både ingenmannsland og eiendom på én gang. Her gjelder lover, formelle grenser og uskrevne regler. Når disse kolliderer, skjer det noe med oss. Vi går fra å være romslige og tolerante naboer til å bli små justisministre med meninger om alt fra hekkehøyde til grilltidspunkt og parkeringsvaner.
Når ulike liv møtes vegg i vegg
Oppi det hele har vi småbarnsfamilien i en tomannsbolig, vegg i vegg med en enslig pensjonist som hadde sett fram til en rolig tilværelse. Familiens far starter motorsykkelen halv sju hver morgen. Pensjonisten får stadig besøk av en mann med to rottweilere i en Toyota Hilux som frakter halve Maxbo, så ofte at gårdsplassen begynner å miste troen på egne bæreevner. Begge har krav på å leve som de vil. Spørsmålet er hvor andres frihet begynner, og hvor vår egen slutter.
Jeg har en venn som nylig kjøpte seg hus. Budsjettet sprakk, men alt satt som et skudd: utsikt, lys, ro og stillhet. Det eneste lille forbeholdet er naboen ved siden av, som samler venner rundt bålpanna litt for ofte. Røyken finner veien opp og inn på barnerommene. Vennen min sier at det føles som et angrep på alt de trodde de hadde kjøpt seg ut av. Det er lett å forstå begge parter. Den som ønsker å dele sommerkvelder med venner rundt bålet, og den som vil beskytte barnas soverom fra røyk.
De uskrevne reglene og det rosa huset på Ekeberg
Jeg hørte om en som alltid klippet gresset naken, uanfektet. Og en som lånte bort hagen til noen som arrangerte morgenyoga med gong i frisk luft. Da jeg bodde i borettslag, var det et eldre ektepar som stadig hengte opp nye naturbilder i oppgangen. Til slutt svarte en av naboene med å henge opp like mange bilder av Peppa Gris. Hvis de kunne dekorere fellesarealet etter egen smak, hvorfor kunne ikke han? Det er et legitimt spørsmål om demokrati i fellesskapet, men også et eksempel på hvor raskt vi beveger oss fra dialog til symbolsk motstand.
Jeg glemmer aldri fra barndommen, da jeg bodde i Olleveien på Ekeberg og lekte med barna i Vestengsvingen. Hele feltet besto av svarte rekkehus, og det ytterste huset ble plutselig malt rosa. For noen var det en krigserklæring. Andre mente det gjorde seg. I dag tenker jeg at det rosa huset egentlig handler om noe dypere enn fargevalg. Det handler om hvem som får definere fellesskapets estetikk, og hvem som må finne seg i andres definisjoner.
Hvor går grensen mellom inkludering og rett til fred?
Kan man be naboen lakkere det oransje trafikkspeilet? De spurte jo aldri om å sette det opp i innkjørselen. Hvordan går man fram når den lakserosa bilen fra Kondomeriet står parkert utenfor kjøkkenvinduet og lyser opp med påskriften om kampanjepris? Eller når isbilen vekker tvillingene før de visste hva is var? Disse små episodene peker mot et etisk spørsmål som er vanskeligere enn vi gjerne innrømmer: Hvor langt er vi villige til å gå for å hevde vår rett, og hvor går egentlig grensen mellom det å være raus og inkluderende, og det å få lov til å være i fred?
Da jeg var liten, fortalte bestemoren min om lensmannen oppi veien som klagde på et lite, koselig lysthus naboen hadde satt opp, knapt synlig fra huset hans. I årevis hadde de drukket kaffe og småpratet over gjerdet. Klagen kom som et sjokk og fikk det til å høres ut som lysthuset var første fase i et ulovlig hyttefelt. Lensmannen oppdaget senere at det var sønnen til naboene som hadde bygget det. Kirurgen som hadde operert kona hans. Fra den dagen ble kaffen drukket på hver sin side av gjerdet. Det er en historie som forteller noe om hvor skjørt tilliten mellom naboer kan være, og hvor lite som trengs for å bryte den.
Hvorfor treffer nabokonflikter så hardt?
Så var det dette med lyd. Hva er egentlig lyd, og hva er støy? Hva er liv, og hva er bråk? My home is my castle, tenker vi, helt til naboen åpner vinduet. Kanskje er det derfor det treffer så hardt. Fordi det skjer hjemme, der vi egentlig skulle hatt kontroll. Og fordi naboer er noe vi må forholde oss til enten vi vil eller ikke. For det handler ikke bare om vannspredere og ballspill. Det handler om rettferdighet. Om følelsen av at noen tar seg til rette på din bekostning. Og den følelsen er overraskende vanskelig å gi slipp på.
Vi vet jo at vi burde slippe den. Og likevel sitter vi der, under markisen med bøttehatten og en biff som kunne fungert som skosåle i en krisesituasjon, og kjenner at hele feriefølelsen vakler. Det er noe barnslig over det, men det er også et alvor. En bekjent fortalte meg at han var så frustrert over naboens tette do at han vurderte småbruk i Østerdalen. Da han så spylebilen som ikke kom fram, sa han:
Når du ser naboens kloakk passere gjennom din egen hage, så begynner det å friste med et småbruk i Østerdalen.
Det nye boblebadet og ettertanke
Vi kjenner igjen mekanismen. Følelsen av å bli dratt inn i noe som vokser seg større enn det burde. Hvordan vi mister litt av oss selv i kampen om prinsippene. Og så fortsetter livet som før. Livet for familien med det nye boblebadet. Kvelden faller på. Det skjenkes. De synker ned. Lyset gløder svakt. Og fra det nye anlegget på terrassen lyder Pinks evinnelige