Olaf Tufte: Krusningene etter en av Norges største idrettsutøvere vil vare evig
Det er en av de mest rørende historiene fra norsk idrettshistorie. Året er 2000, stedet er Sydney. En nesten to meter høy mann kommer mot meg i en mørk gate, med bestemte skritt. Han feirer en sølvmedalje i OL. Og vi har avtalt et intervju.
Tidligere i mesterskapet hadde jeg skrevet en sak om at roeren Olaf Tufte hadde brukt over 30.000 kroner på ringe hjem til kjæresten. På den tiden fantes det ikke internettbasert telefoni. Å ringe fra andre siden av kloden til Norge var svindyrt. Men kjæresten var den eneste som kunne roe nervene hans før konkurransene. Som fattig ung roer på lavt stipend var det en regning som kunne bli brutal å betale.
Gjennom mesterskapet hadde denne helt spesielle karen fra Horten gjort litt inntrykk på meg. Så jeg tok en spansk én – og ringte sponsorsjefen i Telenor og spurte om de var villige til å ta regningen, mot at de fikk omtale av saken i landets nest største avis. Telenor sa ja. Og da jeg overbrakte det glade budskapet, tok den gigantiske mannen tak i meg. Han løftet meg opp og ga meg den største, lengste og hardeste bamseklemmen jeg noensinne har fått.
Etter OL fikk han ikke bare betalt regningen av Telenor. Han fikk en fast avtale som fulgte ham ut karrieren. For de skjønte det som alle skjønte da de møtte den helstøpte bondesønnen. Olaf Tufte var ikke en person man kunne stille seg likegyldig til. Han tok rommet. Og han snakket til alle han møtte på en direkte, åpen og ærlig måte. Han var så uendelig levende. I enhver situasjon.
Hvem var Olaf Tufte?
Olaf Tufte var en av Norges største roere gjennom tidene. Hans første OL var i Atlanta i 1996, hans siste i Tokyo i 2021. På de årene rakk han å sette dype spor i norsk idrett. Ikke bare var han coxen på det norske rolandslaget som hadde sine største år i Tufte-epoken. Han satte også standarden for hvor tøft man kunne trene.
Kom man som ung utøver inn på Olympiatoppen, så fikk man raskt høre: «Se på Tufte!» Han la lista høyt og ga sine kolleger premissene for hva som skulle til for å lykkes i en individuell øvelse. I 2004 og 2008 sprengte han også de fysiske grensene for hva som var mulig å få til i singlesculleren. Og kanskje det aller viktigste: Han evnet å ta ut det beste i seg selv da det gjaldt som mest. Med det ble han det levende eksempelet og forbildet som norsk toppidrett trengte.
Olaf Tufte var rett og slett en bjellesau. Det betyr at han til tider også var krevende for sine omgivelser. Men det hører med når man har den rollen. Tufte var nemlig en mann som aldri ga opp. Og han forventet også at alle i hans nærvær gjorde det samme. Selv da det så mørkt ut.
Hva sa Olaf Tufte om vann og båt?
«Vann er vann. Og båt er båt,» brukte han å si da vi møttes. Og da føles det fint å kunne bruke de samme ordene i dag. For Tufte hadde rett. Man vet jo aldri hva som skjer. Og noen ganger skjer også det utenkelige. Det ufattelige.
Det føles rart å skrive det. At Olaf Tufte er i havn. Og årene lagt bort for godt. Så får trøsten vår være at krusningene på vannet etter ham vil vare evig.
Hvorfor er Olaf Tufte så viktig for norsk idrett?
Olaf Tufte var mer enn en idrettsutøver. Han var et symbol på utholdenhet, ydmykhet og menneskelig varme. Hans evne til å knytte bånd til mennesker uansett bakgrunn, kombinert med en uovertruffen arbeidsmoral, gjorde ham til et forbilde for generasjoner. I en tid der idretten ofte preges av kommersielle interesser og prestasjonspress, minner Tufte oss om at det viktigste er å være tro mot seg selv og sine verdier.
Hans bortgang er et tap for hele Norge. Men minnene om ham vil leve videre, ikke bare i medaljene og rekordene, men i de små øyeblikkene av menneskelig varme og raushet som han delte med alle han møtte.