Kajsa Vickhoff Lies kamp tilbake: En historie om mot, kjærlighet og en usikker fremtid

Det er en varm sommerdag på Sognsvann, og solen speiler seg i vannet. Men for Norges fremste alpinist, Kajsa Vickhoff Lie, har veien hit vært alt annet enn solskinn. Etter to operasjoner og måneder på sidelinjen, står hun nå ved et veiskille: Vil hun rekke sesongstarten i desember? Eller VM i februar? Svaret er fortsatt usikkert, men 28-åringen bærer på en stille optimisme.

En sommer preget av smerte og tålmodighet

For de fleste er våren en tid for glede og aktivitet. For Lie ble den amputert. Jeg har vært på krykker i ti uker til sammen. Det var ganske fint vær i vår også, så å sitte inne på sofaen var skikkelig dritt, innrømmer hun ærlig. Skaden oppsto under verdenscupavslutningen i Kvitfjell i mars, da hun kjørte ut i Super-G-rennet og mistet en stor bit av brusken i kneet.

Det er en skade som er langt mer komplisert enn et brudd. Brekker man et bein, så vet man at det kommer til å gro. Har man et bruskskade som det her, hvor det er så individuelt hvordan man kommer gjennom det, så er det litt vanskeligere, forklarer hun med en blanding av ærlighet og ro.

Kjærligheten som bærer gjennom motgangen

I denne krevende perioden har Lie hatt en uvurderlig støttespiller: kjæresten Kaspar Kindem. Han har vært kjempeviktig. Han har vært gjennom to-tre korsbåndskader selv og vet alt som skal til, sier hun med et varmt smil. Kindem, som la opp i fjor, forstår hennes situasjon på en måte få andre kan. Han utfordrer meg noen ganger litt for mye på hvordan hverdagen går, men det er bare veldig fint. Han har kjempeforståelse for det, legger hun til.

Paret har tilbrakt rehabiliteringstiden sammen i Oslo, noe som har gitt dem en ny dynamikk. Jeg ble jo sammen med ham da vi var alpinister, og da var jeg vant til at vi hadde like mye ferie samtidig. Nå må vi plutselig forholde oss til helger, forteller hun og ler. Det er en påminnelse om at selv i motgang kan det finnes små gleder.

Det mentale spillet: Mellom håp og realisme

Selv om Lie er takknemlig for fremgangen, er hun ikke naiv. Det mentale kommer mer og mer når man nærmer seg klar. Da begynner man å tenke: Når kan jeg stå på ski? Blir det om en måned, blir det om en uke eller blir det om et år? spør hun retorisk. Hun understreker at hun tar hver dag som den kommer. Jeg er bare kjempeglad for ting jeg kan gjøre i hverdagen nå. Det er ikke mange som kan gå normalt etter mange skader, det kan jeg nå. Jeg kan sykle uten smerte. Jeg har en bra hverdag hvis man tar bort skibiten av det, og ser på min overall helse.

Hun er en av få utøvere som har kjørt tre disipliner i løpet av en sesong: utfor, Super-G og storslalåm. Men nå må hun prioritere. Storslalåmen blir selvfølgelig nedprioritert, sier hun bestemt.

VM i Crans-Montana: Et realistisk mål?

Alpin-VM i Crans-Montana, Sveits, fra 1. til 14. februar, er et av vinterens store høydepunkter. Lie er optimistisk, men realistisk. Ja, det er fortsatt lenge til desember. Og jeg vet jo hva som skal til og hvordan jeg skal føle meg for at det skal gå bra. Så jeg vet at jeg ikke trenger like mange dager på ski som jeg normalt sett har, sier hun. Desember er absolutt on the table, legger hun til med et glimt i øyet.

Med to VM-bronser i Super-G, én verdenscupseier i Kvitfjell fra 2023 og elleve pallplasser, er hun en av landets mest profilerte utøvere. Men det er ikke bare medaljene som definerer henne. Det er også evnen til å finne mening og takknemlighet i hverdagen, selv når fremtiden er usikker.

Hva kan vi lære av Kajsas reise?

Kajsa Vickhoff Lies historie er mer enn en sportsskade. Den er en fortelling om menneskelig styrke, om å finne støtte i kjærligheten, og om å omfavne usikkerheten med åpne armer. I en verden som ofte krever raske svar og umiddelbare resultater, minner hun oss på verdien av tålmodighet og selvomsorg. Hennes reise er et speil for våre egne kamper, store som små.

Foto: dagbladet.no