Norsk filminstitutt vil ikke avgjøre hvilke verktøy filmskapere kan bruke, og slår fast at instituttet gir støtte til kunstneriske prosjekter, ikke til bestemte produksjonsmetoder. Det skriver instituttet i en kronikk publisert på dagbladet.no 11. november, etter flere ukers debatt om kunstig intelligens i norsk filmproduksjon.
Bakgrunnen er serien Sagaen om Isfolket, som planlegger å bruke KI i produksjonen og har fått tilskudd fra Norsk filminstitutt. Dagbladet-kritikeren Christopher Pahle stilte 7. november spørsmål ved støtten og mente instituttet dermed bidrar til å undergrave det kunstneriske håndverket.
Hvorfor Isfolket igjen vekker sinne
Det er en historisk ironi i at det nettopp er Margit Sandemos Isfolket som setter sinnene i kok, på nytt. Da bøkene kom ut, ble de lest av et stort publikum, men avfeid som kiosklitteratur av deler av det etablerte kulturlivet. Førti år senere utløser samme saga en debatt om kunst, kvalitet og hvem som skal få definere hvordan kunst bør skapes.
Denne gangen handler striden om noe større enn én serie. Den handler om forholdet mellom håndverk og teknologi, mellom tradisjon og fornyelse, og om hva offentlige kulturmidler egentlig skal støtte. Instituttet peker på at filmkonsulenten i vurderingen av Isfolket særlig la vekt på et sterkt kunstnerisk team som kombinerer klassisk fortellerhåndverk med nye teknologiske muligheter.
Kunstig intelligens er allerede inne i bransjen
Et av de mest interessante poengene i kronikken er at skillet mellom KI-film og håndverksfilm er vanskelig å opprettholde. Kunstig intelligens inngår allerede i flere etablerte arbeidsverktøy: profesjonelle programmer for klipp, spesialeffekter og etterarbeid bruker KI til å organisere opptak og bearbeide bilder.
Samtidig er instituttet tydelig på at ikke all KI-bruk er lik, eller uproblematisk. Opphavsrett og arbeidsvilkår forsvinner ikke som problemstillinger fordi teknologien er ny. De som mottar offentlig støtte, må følge lovverket og kravene som stilles til produksjonen.
Dette er en balanse som kulturlivet kjenner godt fra andre sammenhenger. Debatten om hvem som får definere kunstnerisk verdi pågår også andre steder: Ruijan Kaiku peker i en nylig artikkel på sosiale skjevheter i hvem som bestemmer hva som er verdifull kunst, og Adressa minner oss om at ingen har enerett på hvordan et kunstverk skal forstås. Spørsmålet instituttet nå reiser, er i slekt med begge: skal en institusjon på forhånd bestemme arbeidsmåten, eller kun vurdere resultatet?
Hva skjer med fagmiljøene?
Instituttet gir Pahle rett i ett vesentlig poeng. Film lages av mange faggrupper, og mye av kompetansen overføres i selve produksjonene, når mindre erfarne filmarbeidere jobber side om side med folk som har vært i faget lenge. Hvis ny teknologi endrer hvem som gjør hva, må en være opptatt av hva det gjør med rekrutteringen og fagmiljøene.
Norge har svært dyktige filmarbeidere, og den kompetansen er bygget opp over mange år. Kronikken lover at virkemidlene fortsatt skal bidra til å utvikle kompetanse, rekruttering og sterke fagmiljøer når arbeidsmåtene endrer seg. Det er en trygghet mange i bransjen trolig vil sette pris on, særlig i en periode der teknologien endrer arbeidshverdagen raskere enn lovverk og tariffavtaler rekker å følge med.
For en progressiv kulturpolitikk er dette et klassisk dilemma: hvordan ivareta arbeidernes rettigheter og det kollektive håndverket, uten å stenge døren for ny teknologi som kan senke terskelen for flere stemmer og flere historier? Instituttets svar er å holde fast ved kravene, men slippe grepet om metoden.
Fortroligheten til publikum
Kronikken avslutter med et demokratisk argument som fortjener oppmerksomhet. Internett fylles allerede av KI-generert innhold, og det er blitt enklere og billigere å produsere store mengder bilder, tekst og video. Men mer innhold betyr ikke nødvendigvis bedre innhold, og publikum vil ikke automatisk bruke tid på det.
Vi må ha tillit til publikum, skriver instituttet. Det er de som til slutt avgjør hvilke historier som fenger og hvilke som skuffer. En god historie blir ikke automatisk dårlig fordi ny teknologi har vært brukt i arbeidet, og avansert teknologi kan heller ikke redde en dårlig historie.
Det er et vakkert og i grunnen liberalt utgangspunkt: kvalitet avgjøres i møtet mellom verket og publikum, ikke i et forhåndsgodkjent skjema over tillatte verktøy. Samtidig minner debatten om at kulturpolitikk aldri er nøytral. Som Tonje Gjevjon nylig skrev om det frie kunstfeltet, handler det også om å gi kunstnere arbeidsro og rom til å skape, uavhengig av skiftende teknologiske moter.
Hva betyr dette for norsk film framover?
Instituttets prinsippavgjørelse har konsekvenser utover Isfolket-saken. Den signaliserer at søkere til offentlig filmstøtte vurderes ut fra kunstnerisk kvalitet, gjennomføringsevne og gjeldende krav, ikke ut fra valg av produksjonsmetode. En produksjon kan dermed romme svært ulike arbeidsmåter, fra håndlagde tapeter til avansert virtuell produksjon.
Instituttet understreker også sitt overordnede oppdrag: å bidra til at norsk språk og kultur har en tydelig plass i en global medievirkelighet, med selvstendige historier og et mangfold av uttrykk. Når stadig mer innhold kan skapes stadig raskere, blir det desto viktigere å løfte fram historier som faktisk betyr noe for mennesker.
Siste setning i kronikken fungerer som et slags kulturpolitisk trosbekjennelse, og den er verdt å la stå: det er ikke teknologien som skal bevege oss. Det er historiene.
Ofte stilte spørsmål
Støtter Norsk filminstitutt bruk av kunstig intelligens i filmproduksjon?
Instituttet støtter kunstneriske prosjekter, ikke bestemte produksjonsmetoder. Valget av verktøy ligger hos filmskaperne, men alle mottakere av offentlig støtte må følge lovverket, inkludert regler om opphavsrett.
Hvorfor er Isfolket omstridt?
Serien, basert på Margit Sandemos bøker, planlegger å bruke KI i produksjonen. Kritikeren Christopher Pahle mente i Dagbladet 7. november at tilskuddet undergraver det kunstneriske håndverket, mens Norsk filminstitutt vurderer prosjektet som kunstnerisk sterkt.
Bruker filmbransjen allerede kunstig intelligens?
Ja. Ifølge Norsk filminstitutt brukes KI allerede i etablerte profesjonelle programmer for klipp, spesialeffekter og etterarbeid, blant annet til å organisere opptak og bearbeide bilder.