Øyvind våknet med amnesi: Slik fant han veien tilbake

Øyvind Aamot (52) mistet alle sine minner på et tog i Kina i 2000. Diagnosen var retrograd amnesi. Nå, over to tiår senere, forteller han om den lange og sårbare prosessen med å bli «reintegrert» i samfunnet, om å lære følelser på nytt, og om hvordan musikk ble rommet der han fant seg selv igjen.

Hva skjedde på toget i Kina?

Sommeren 2000 reiste den da 27 år gamle Bærums-mannen til Kina for å studere i Shanghai og besøke Tibet. Han var språkinteressert og hadde lært seg seks språk, deriblant kinesisk, som han hadde studert ved Blindern. Men en dag våknet han opp på et tog uten å huske hvem han var eller hvor han var på vei.

Motorikk og språk fungerte fortsatt. Alt det andre var borte. Alt fra fødsel frem til hukommelsestapet.

Heldigvis hadde språkene ikke forsvunnet med minnene. I byen Zhangjiajie fikk han hjelp av en fattig familie som lot ham bo i et skur. Kineserne hjalp ham med å tyde reiseplanene i bagasjen og fikk ham til å ringe et telefonnummer han hadde skrevet ned. Han kom i kontakt med kinesiske venner, som fikk ham undersøkt av leger og satt ham på transport videre hjem til Norge.

Hvordan er det å møte sin egen mor uten å kjenne henne?

Da Øyvind kom hjem til Norge, ventet mange som kjente ham. Men han husket ingen av dem, heller ikke sin egen mor, Ragnhild.

Flere fortalte meg om hvilken viktig rolle i livet en mor spiller, men det var helt fremmed for meg. Jeg kjente ikke igjen denne personen og opplevde at folk egentlig snakket om sitt forhold til sine egne mødre.

Det er et sterkt vitnesbyrd om hvor dypt vår forståelse av relasjoner er bundet til erfaring. For Øyvind var ordet «mor» et abstrakt begrep, ikke en følelse. Over flere år måtte Øyvind og Ragnhild bli kjent med hverandre på nytt. De brukte mange timer på å bla i fotoalbum fra oppveksten, i en tålmodig og felles gjenoppbygging av det båndet de en gang hadde.

Hva betyr det å «resirkulere» minner?

Øyvind ble utredet og fikk diagnosen retrograd amnesi, en tilstand der tidligere minner blokkeres, men hjernen beholder egenskaper som språk og motorikk. Barndomshjemmet på Stabekk vekket ingen minner. Sandvika sentrum var blanke ark. Alle opplevelsene fra årene i Sandvika barneteater, Sandvika Rockteater og slalåmbakken måtte han bli fortalt om. Igjen og igjen.

Jeg hørte ordet «hukommelsestap» kanskje 50 ganger om dagen, men det var vanskelig å forstå hva det egentlig betyr. Jeg visste jo ikke hva jeg hadde mistet.

Venner og familie stilte opp for å lære Øyvind om hans egen fortid. De tok ham med rundt for å gjenskape opplevelser, i håp om at minner ville vekkes til live. Han beskriver det som å «resirkulere» minner.

Jeg hadde tydeligvis mange venner før jeg mistet hukommelsen. Det ble masse input i starten. På en måte var det som at de forsøkte å gjenskape min personlighet, slik de husket den.

Det reiser viktige spørsmål om identitet og selvbestemmelse. Når andre definerer hvem du var, hvordan unngår du at deres versjon blir din sannhet? For Øyvind var det et stykke arbeid å skille mellom det andre fortalte ham om seg selv, og det han faktisk opplevde i nuet.

Minnene kom aldri tilbake i klassisk forstand. Men på en måte har han likevel fått dem igjen.

Når jeg har hørt om noe så mange ganger, blir det nesten som at jeg husker det selv.

Hvordan blir abstrakte følelser til når minnene mangler?

Kanskje det mest gripende i Øyvinds historie er kampen for å forstå følelser. Konkrete objekter var lette å begripe, men abstrakte følelser som bekymring og kjærlighet tok lang tid å få grep om.

Jeg måtte lære meg følelser på nytt. Konkrete objekter, som et glass, var lett å begripe, men abstrakte følelser som bekymring og kjærlighet? Det tok lang tid å få grep om. Jeg hadde jo mistet alle minnene som former hvordan vi opplever slike følelser.

Det minner oss om at følelser ikke bare er biologi. De er formet av erfaring, av relasjoner, av alt vi har gjennomlevd. Uten de erfaringene mangler konteksten som gir følelsene mening.

Musikk som terapi og vei tilbake til fellesskapet

Den lange prosessen med å resirkulere tapte minner har Aamot nå gjort til et musikkprosjekt, en nettside og en podkast-serie. Musikken ble et rom der han kunne gi utløp for følelsene, de samme følelsene han brukte år på å bli kjent med.

Musikken ble en form for terapi for meg. Et rom der jeg kunne gi utløp for følelsene mine. Følelser som jeg måtte bruke tid på å bli kjent med.

Nylig ble prosjektet lansert på Folkebadet i Sandvika, et sted han ofte frekventerte som ung, både som artist og publikum, den gang lokalet het Musikkflekken. Det var et slutt på sirkelen.

Her slutter jeg på en måte sirkelen. Vi spilte musikk her på Musikkflekken for rundt 30 år siden. Det føles veldig godt.

Historien om Øyvind Aamot er også historien om et fellesskap som ikke ga opp. Om venner som stilte opp, en mor som tålmodig bygde en ny relasjon til sin egen sønn, og fremmede i Kina som viste omsorg da han trengte det mest. Det er en påminnelse om at identitet ikke bare er noe vi bærer i oss selv, men noe vi skaper sammen.

Hvem er Øyvind Aamot?

Øyvind Aamot er en 52 år gammel mann fra Bærum som i 2000 fikk retrograd amnesi under en reise i Kina. Han har siden arbeidet med å bygge opp sin identitet og sine relasjoner på nytt. Historien hans er fortalt i dokumentarfilmen «Jakten på hukommelsen» (2009), regissert av Thomas Lien, og radiodokumentaren «Mannen uten minne» (NRK, 2024). Nå deler han sine erfaringer gjennom musikk, nettside og podkast.