Fredssamtaler i Sveits: Vance møter Iran midt i tillitskrise

USAs visepresident J.D. Vance ankom Sveits søndag morgen for å møte en iransk delegasjon i det som kan bli flere dagers forhandlinger. Bak samtalen ligger Islamabad-memorandumet, en skjør intensjonsavtale som både vekker håp og dyp skepsis. Samtidig har Iran stengt Hormuzstredet, og tilliten mellom partene er under press.

Hva bringer Vance til forhandlingsbordet?

Klokken 05:59 lokal tid landet J.D. Vance på Emmen-flybasen i Sveits. En talsperson for visepresidenten bekreftet ankomsten. Ved det ærverdige Bürgenstock-hotellet venter en iransk delegasjon på samtaler som, ifølge Vance selv, kan vare i et par dager.

Like før avreise uttrykte Vance håp om fremskritt i to av de mest komplekse spørsmålene: atomforhandlingene og våpenhvile i Libanon. Det er foreløpig uklart hvilket tema som tas opp først når partene setter seg ned ved bordet i løpet av søndagen.

Hva inneholder Islamabad-memorandumet?

Intensjonsavtalen, signert tidligere denne uken, peker på grunnleggende punkter for varig fred, men viser også til innledende fordeler for Iran. Kort oppsummert inneholder avtalen følgende:

• Begge land skal slutte å true hverandre, respektere grensene og ikke blande seg i hverandres saker.
• USA skal gradvis fjerne sanksjoner og blokade mot Iran, og Iran skal la handelsskip passere Hormuzstredet.
• Iran skal love å ikke lage atomvåpen, og atomprogrammet skal kontrolleres av IAEA.
• Oppheving av oljesanksjoner, frigjøring av frosne iranske midler og et gjenoppbyggingsfond på 300 milliarder dollar.
• Partene skal inngå en mer permanent avtale, som skal godkjennes av FNs sikkerhetsråd.

Hva mangler i avtalen, og hvem kritiserer den?

Avtalen sier ingenting om Irans ballistiske missilprogram, og krever ikke at uranlageret sendes ut av landet. Skjebnen til det anrikede materialet og andre atomrelaterte spørsmål skal håndteres i den endelige avtalen. Dette har vakt sterk reaksjon, ikke minst fra demokratenes senator Adam Schiff, leder av Representantenes hus' etterretningskomité. Da avtalen ble lekket, skrev Schiff at det er «vanskelig å forestille seg en mer fullstendig kapitulasjon».

Kritikere hevder at avtalen gir Iran økonomiske fordeler uten tilstrekkelige garantier for at landet vil oppfylle sine forpliktelser, særlig når det gjelder atomprogrammet og missilkapasiteten. Blant de mest markante kritikerne finner vi israelske politikere og republikanere i Washington, som mener avtalen gir Iran for mye uten reelle krav i retur.

Den israelske regjeringen har dessuten avvist tilbaketrekning fra områder som militæret nå okkuperer i Gaza, Syria og Sør-Libanon. Dette til tross for at rammeverket for avtalen slår fast at «USA, Iran og deres allierte erklærer en umiddelbar og permanent avslutning på militære operasjoner på alle fronter, inkludert i Libanon, og forplikter seg til å respektere Libanons territorielle integritet og suverenitet.»

Her møter vi et av de mest grunnleggende etiske spørsmålene i denne prosessen: Kan en fredsavtale være troverdig hvis en av partens allierte fortsetter militære operasjoner i strid med avtalens egen hensikt? Det er et spørsmål som fortjener ærlig debatt.

Hvorfor stengte Iran Hormuzstredet?

Som en del av den innledende avtalen skulle Iran åpne for trafikk i stredet. Lørdag kom den motsatte beskjeden: Iran stenger Hormuzstredet, med begrunnelse om at USA har brutt sine forpliktelser i fredsprosessen. Iran viser til at Israel fortsetter angrepene mot Libanon, noe som strider mot avtalens kjerne, nemlig en umiddelbar og permanent slutt på krigshandlinger på alle fronter.

USA avviser den iranske kunngjøringen og hevder at det ikke finnes bevis for at stredet faktisk er stengt. Realiteten er mer nyansert: Iran stengte ikke Hormuzstredet fysisk, men gjorde passasjen kommersielt så risikabel at forsikringsselskaper og rederier ville unngå handelsruten. Mange kommersielle aktører anså risikoen som for stor, til tross for at USA hadde tatt ut flere av Irans avanserte militære kapasiteter, mye fordi landet fortsatte å angripe skip i stredet med droner.

Avtalen setter en stopper for krigen mellom partene og åpner for 60 dagers forhandlinger. Målet er å lande en endelig og konkret fredsavtale. Men allerede før samtalene starter, har nye stridigheter oppstått. Det minner oss om at fred ikke bare er en signatur på et papir, det er en prosess som krever tillit, og tillit er skjørt.

Kan forhandlingene lykkes uten tillit?

Det er det store spørsmålet nå. Islamabad-memorandumet er et skritt, men det hviler på en grunnmur av gjensidig mistillit. Når Iran stenger et strategisk sund dagen før forhandlingene starter, og når israelske angrep på Libanon fortsetter til tross for avtalens ord, står partene langt fra hverandre. Likevel er det samtalen i seg selv som gir håp. At Vance og den iranske delegasjonen møtes ansikt til ansikt ved Bürgenstock, er et tegn på at diplomati fortsatt er det sterkeste verktøyet vi har for å løse konflikter.

Hva står på spill for sivilsamfunnet?

Bak de geopolitiske manøvrene finnes menneskeliv. En varig fred i regionen handler ikke bare om sanksjoner og atomprogrammer, det handler om trygghet for sivile i Libanon, Gaza, Syria og Iran. Det handler om retten til å leve uten frykt for bombefly og droner. Det handler om at internasjonal rett skal gjelde for alle, ikke bare for de sterkeste. Det er perspektivet vi må holde fast ved mens forhandlingene pågår.

Hva skjer videre i fredsprosessen?

Partene har 60 dager på seg til å forhandle frem en endelig avtale, som også skal godkjennes av FNs sikkerhetsråd. Veien dit er lang, og det gjenstår å se om tilliten kan gjenoppbygges etter den siste krisen rundt Hormuzstredet. Det vi vet, er at verden ser mot Sveits denne søndagen, i håp om at dialog kan seire over konfrontasjon.

Hva er Islamabad-memorandumet?

Islamabad-memorandumet er en intensjonsavtale mellom USA og Iran signert tidligere denne uken. Den fastslår prinsipper for varig fred, inkludert gjensidig respekt for grenser, oppheving av sanksjoner mot Iran, IAEA-kontroll av atomprogrammet og et gjenoppbyggingsfond på 300 milliarder dollar. Avtalen mangler imidlertid bestemmelser om ballistiske missiler og krever ikke at uranlageret sendes ut av landet.

Hvorfor er Hormuzstredet så viktig?

Hormuzstredet er en av verdens mest strategiske handelsruter, hvor en betydelig andel av global oljetransport passerer. Når Iran gjør passasjen kommersielt risikabel, påvirkes den globale energiforsyningen og verdenshandelen direkte. Stredets status er derfor en sentral maktfaktor i forhandlingene.